Mellom krim, drama og dokumentar

Svidd landskap, skjelvende bilder, natt. En svartkledd skikkelse med hatt og mustasje fanger en hest med hendene og kinopublikummet med blikket. Det er stille og stemningsfullt i noen sekunder før det braker løs i håndholdt, lysrør-opplyst, nærmest desorienterende sosialrealisme i nåtid­. Men kanskje A Ciambra kan ­kalles en westernfilm likevel?

Italias romfolk

«Det er oss mot verden», sier bestefaren til barnebarnet Pio. «Før hadde vi ingen sjefer eller faste bosteder. Vi var fri.» A Ciambras åpningsscene var et tilbakeblikk til det bestefaren mente var lykkeligere tider for Sør-Italias rombefolkning. Nå bor storfamilien fra Ciambra-samfunnet i en altfor liten leilighet i byen Gioia Tauro i Calabria.

A Ciambra, som var Italias bidrag til Oscar for beste fremmedspråklige film er observerende i stilen, og følger fjortenåringen Pio i ukene etter at faren og broren blir arrestert. Han må fungere som familiens forsørger.

Action og dokumentar

Vi har allerede sett ham lære å stjele biler, i en sekvens med gnister, aggresjon og dramatisk toner.

Ja, A Ciambra er en film som kan ty til klassiske fortellertriks med spenningsmusikk i det ene øyeblikket og skli over i det som må være ren dokumentar i det neste. I en lang scene rundt middagsbordet diskuteres fyll mens det drikkes rause mengder vin, på en lattermild og ertende måte som umulig kan være instruert. Så skal det også vise seg at storfamilien er en familie i virkeligheten også, med de samme navnene som sine «rollefigurer». Her er vi tett på realitetene, kanskje enda tettere enn i den klassiske neorealismen fra italiensk films gullalder.

Flyktninger

Og hva er denne­ virkeligheten? En familie der mange mangler tenner, få kan lese og skrive. De tyvkobler seg til strømnettet for å få elektrisitet og livnærer seg av biltyverier og innbrudd. Det er søppel overalt, gjennomgripende kriminalitet, røykende fireåringer, et totalt fravær av andre representanter for storsamfunnet enn de paramilitære Carabinieri-styrkene. Et samfunn der over­levelse kommer før helse, miljø og sikker­het. Kultur får man på diskoteket. Menneskene bor i kummerlige romani-samfunn eller enda mer kummerlige teltleirer for flyktningene fra Afrika­. Dette er ikke et sted for den gjengse «italofile» sydenturist.

Som i westernfilmen er samfunnet lovløst, med en målrettet, fåmælt og ordholden helt, i skvis mellom sivilisasjon og barbari.

Voksesmerter

A Ciambra er en løselig oppfølger til ­Middelhavet, Jonas Carpignanos ­debutfilm om nyankomne flyktninger til Italias sørspiss. Den kan trygt kalles et coming of age-drama, en dannelses­roman hvor en fjortenåring må hanskes med voksen­ansvar og tenåringsangst i ekstrem fattigdom og eska­lerende forpliktelser. Han skal ­etter hvert bli en kløktig kriminell, en slik ungdom man helst ikke vil møte på jernbanestasjonen. Når vi hele ­tiden føler ­empati med ham, er det bare delvis på grunn av ­armoden og de farlige situasjonene han havner i. Skuespiller Pio Amato har et enestående nærvær, en sårbar og hard kulhet; tøff, men sympati­vekkende. Det er ikke rart at regissør Carpignano har bygget filmen rundt ham.

Sentrallyrisk

A Ciambra inneholder ikke mye humor, men er ikke et grimt elendighetsportrett, trass i fattigdommen og ulykken den beskriver. Her er spenning og hverdagsmagi, ofte i neonlys eller flakkende, varme­ fargetoner fra åpen ild. Den skildrer organisert kriminalitet uten standardiserte genreklisjeer som mafiosobeskrivelser og skyte­våpen. Det rettes ingen pekefingre mot øvrigheta, man må trekke sine egne konklusjoner fra det komplekse bildet av ­fattigdom og utenforskap som tegnes. Små glimt av «magisk realisme» i drømmesekvenser trekker helhetsinntrykket noe ned, dette universet er definitivt mer enn magisk nok i seg selv.

På nær sentrallyrisk vis sneier filmen innom store temaer som lojalitet og svik og ungdoms­råskap, men det mest fascinerende er den realistiske (men ikke nødvendigvis nøkterne) skildringen av et samfunn som er høyst eksisterende. A Ciambra viser hvor egnet filmmediet er til å fortelle om skjebner og historier som sjelden kommer til overflaten. Det er fristende å be norske regissører forsøke seg på en tilsvarende usentimental ­historie om romfolk og andre uprivilegerte grupper her til lands.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]