Mellom beundring og forundring

Sørine Gotfredsens bok om det onde har utfordret meg. Jeg har måttet lese den flere ganger. Og jeg har skrevet flere utkast til en bokomtale. Leseinntrykket spenner mellom beundring og forundring.

Beundringen er lett å beskrive. Gotfredsen er modig og dyktig. Som teolog, samtidsobservatør og menneskekjenner. Reformasjonens frodige lederskikkelse, Martin Luther, som ble feiret i fjor, ga henne stoff til spennende samtale på vår tids kulturarena. På dypet, ikke minst gjennom den teksten som er en slags hovedtekst i hennes bok: Luthers avhandling om «Den trellbundne vilje» fra 1525. Skriftet er et tilsvar til den kjente bibelhumanisten Erasmus av Rotterdams forsøk på å si noe grunnleggende om menneskets frihet og ansvar, med andre ord om «Den frie vilje». Erasmus likte ikke Luthers teologiske utvikling og profilering.

Mennesket ble tegnet i for mørke farger. Det tar lang tid før Luther svarer. Svaret er voldsomt, for dette angår etter Luthers syn selve kjernen i den bibelske åpenbaring. Inge Lønning oppsummerer Luthers gjennomgående intensjon: «Hensynet til Guds frihet og menneskets trosvisshet forlanger at læren om menneskets frie selvbestemmelse forkastes» (Verker i utvalg, IV).

Intet mindre!

Les alt fra Bøker her

Holde øye med det onde

Gotfredsen finner i vår samtid en bekreftelse på hvordan det kan gå når Gud tas ut av regnskapet og mennesket settes i sentrum. Her finner hun en indre korrespondanse med Luthers kamp for å beskytte «Guds frihet». Det er modig gjort og dyktig utført, i dialog med tekster og forestillinger i vårt vestlige og sekulariserte kulturuttrykk. Det er beundringsverdig, tankevekkende og dyptpløyende.

Gotfredsen tar oss med gjennom sju kapitler med overskrifter som dekker sentrale temaer også i vår tid: Skyld, Rettferdighet, Villfarelse, Kroppen, Frihet, Autoritet og Selvstendighet. Forfatterens egen konklusjon er: «Jeg påstår ikke som Martin Luther at det ikke finnes noe godt i menneskene, men som ham tror jeg at vi må holde aller mest øye med det onde.» Og det gjør hun!

Om kroppen

Eller gjør hun egentlig det? Allerede ved første gangs lesning stusset jeg ved det hun skrev om seksualitet og ekteskap i kapittelet om kroppen. Hun sier mye bra om frihet fra kroppspress. Hun peker via Luther på den friheten troen på Gud skaper. Også når det gjelder forholdet mellom mann og kvinne.

Denne troen på Gud inspirerer «til å ære et utgangspunkt som er felles for alle». Det dreier seg om en tidløs erkjennelse av å «være satt i en felles grunnposisjon som vi aldri kan endre», nemlig å føre slekten videre. Gotfredsen peker på at allerede Luther anerkjente at det var noen som «falt utenfor» dette mønsteret. Men hun går rett derfra til å ta et oppgjør med «en såkalt flytende kultur» hvor friheten til å definere egen identitet har skapt «en slags løsrevet interkjønnstilstand».

Har hun ikke sett og hørt den århundrelange lidelsen «de utenfor» har vært påført av kirken og kulturen?

22. juli

Ved en senere gjennomlesning stanset jeg ved kapittel tre: «Villfarelse». Her introduserer Gotfredsen Anders Behring Breivik og 22. juli-terroren. Hun er som mange opptatt av hvordan Breivik kunne planlegge og gjennomføre et så bestialsk prosjekt. Hun er ikke i tvil om at Luther ville ha forstått at Anders Behring Breivk «handlet slik han gjorde fordi han overga seg til verdens onde makt».

Det ideologiske programmet som gjorde at Breivik grep til våpen mot multikulturalisme, velvilje overfor muslimer og sosialdemokratiske verdier, forsvinner ut av synsfeltet. Men er det ikke nettopp denne type ondskap som fortegner og forenkler virkelighetene og skaper frykt og hat og tillater bruk av vold, vi må holde øye med?

Dette gjelder både på høyre og venstre side politisk, og med både kristent og muslimsk fortegn. Ondskapen kjennes på dens gjerninger og dens virkemidler. En dybdeforståelse av menneskets «trellbundne vilje» og Guds suverene frihet, er dessverre ingen garanti for at det gode slippes løs mellom menneskene. Det er rart at Gotfredsen ikke ser dette tydeligere

Luthers ondskap

Temaet ligger rett for hånden i Luthers egen historie, og i samme år, 1525, som «Om den trellbundne vilje» kom ut. Avhandlingen var ferdig i desember. I mai hadde Luther formulert en av sine mest kritiserte pamfletter: «Mot bøndenes røver- og morderbander».

Det er lite hyggelig lesning – like lite hyggelig som å lese hans sene skrifter mot jødene og tyrkerne (muslimene). Luther beveger seg fra måtehold og velvilje til skarp hatretorikk tidvis også prydet med grisete karikaturer, og klare oppfordringer til fyrster og soldater om å slå ned de gudsfiendtlige kreftene med hard hånd. Alt er teologisk begrunnet.

Luther blir etter hvert sterkt preget av forestillingen om å leve i endetida. Og paven identifiseres som Anti-Krist. Ikke bare som metafor, men som faktisk skikkelse.

Mørkt rom

En bok som rundt reformasjonsjubileet mener å skulle si noe avgjørende om ondskap, skylder å trå inn i dette mørke rommet i den lutherske arven. Temaet har vært tydelig til stede i Luther-diskusjonen fram mot fjorårets jubileum. Men Gotfredsen berører det ikke.

Gjennom min langsomme lesning av Fri oss fra det onde har det blitt klart for meg at dette faktisk svekker hennes teologiske anliggende. Beundringen er blitt til forundring. Vi skal holde øye med ondskapen, det er sant. Men vi skal møte den med godhetens og nådens virkelighet, slik den også spilles ut i vår tid. Og det skal vi gjøre ved å legge vinn på alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros (Fil 4,8).

Diskusjonen om disse verdiene er viktig, men så langt kommer ikke Gotfredsen. Og den siden ved Luthers teologi som hun legger vekt på, hjelper oss egentlig lite.