Et labilt farsforhold

Gjennom Bibelens tekster fremstår Gud ofte som mystisk og rett ut uforståelig for sine barn. Salmenes bok av Nils Henrik Asheim belyser denne labile farsrelasjonen gjennom et verk som virkelig viser orgelets og korets mange muligheter. Søndag kveld avsluttet verket Oslo Orgelfestival, med komponisten selv og Kåre Nordstoga på orgel, samt Oslo Domkor under ledelse av Vivianne Sydnes.

Møte med det uforståelige

Nils Henrik Asheim arbeider til daglig som husorganist i Stavanger Konserthus, men er også en produktiv komponist og har i tillegg utmerket seg som arrangør av diverse musikalske begivenheter med orgelet i fokus. Nylig ble han tildelt Kritikerprisen for å stå bak Messiaen Complete, en ni-timers konsert med alle Messiaens verk fremført av noen av Europas ledende organister.

Salmenes bok er imidlertid en kortere affære. Verket ble komponert til innvielsen av Domkirkens nye orgel i 1998. De 21 poetiske salmetekstene er hentet fra skriftsamlingen ved samme navn i Det gamle testamentet, og kretser rundt menneskets møte med det uforståelige i livet og i møtet med Faderen. Og i relasjon til Gud slik Han kommer til syne i «Salmenes bok», er det forståelig at farsforholdet kan få seg en trøkk – det ville skape frustrasjon i alle relasjoner å ikke forstå grunnen til at vanskelige ting skjer, å ikke vite om man venter forgjeves, å ikke være trygg på om man blir reddet i siste time, og ikke få tydelige svar når man spør.

Et turbulent forhold

Menneskets forvirring skaper et kaotisk sammensurium av vidt forskjellige reaksjoner: Tekstene veksler mellom mektige lovprisninger, lengsel etter en guddom som glimrer med sitt fravær, fortellinger om uventet hjelp og frelse fra fare, og forkynnelse av Herrens godhet og endelige belønning. Det er både et turbulent og nokså ustabilt familieforhold – i hvert fall slik mennesket forstår det med sin fatteevne.

Asheims komposisjon understreker denne ambivalensen, og verkets fem deler trekker frem ulike sider av gudsrelasjonen. Lengselen står mektig i den rene melodien i salme 42, og forgreiner seg deretter ut i komplekse akkorder som strømmer mot meg: «Som hjorten lengter etter rennende bekker, lengter min sjel etter deg, min Gud.» Kontrasten er stor til salme 108, der hver stemmegruppe innadvendt lovpriser Herren: «Gud, mitt hjerte er rolig, jeg vil spille og synge av hele mitt hjerte.»

Et mangetydig avhengighetsforhold

Selv om «Salmenes bok» portretterer roen og gleden i relasjonen til Gud, er musikken oftere preget av uro og voldsomme partier enn av harmonisk lovprisning. Det er spesielt interessant at musikken i de siste salmene oppleves som om den portretterer et mangetydig avhengighetsforhold til Gud, der teksten i salme 139 lyder: «Hvor skal jeg gå bort fra din ånd? Hvor kan jeg flykte fra ditt åsyn?» Korets stemmer former langsomt de brutte akkordene i et klangteppe – musikken er svært vakker men beveger seg også gradvis nedover mot mørket, som om hele koret synker ned i resignasjon.

I den påfølgende avslutningssalmen (nr 148), en jublende oppfordring om å lovprise Herren, synger kvinnekoret lyse, kaotiske toner med anspente stemmer mens herrekoret messende gjentar et underliggende «halleluja». Jubelsalmen oppleves overraskende nok som urolig og mer preget av redsel enn av glede. Det er en stor trygghet at Gud alltid holder oss fast i hånden, men kanskje også klaustrofobisk at mennesket faktisk ikke kommer utenom Gud.

Utnytter instrumentene

Noe av uroen i stykket kan nok tilskrives instrumentet i seg selv. Asheims tonespråk er oftest atonalt melodisk, der kaotiske fragmenter trer frem mot lange underliggende toner. Når to orgel klinger sammen i et slikt verk, er det absolutt en mektig og tidvis forstyrrende opplevelse. Samspillet mellom de to organistene er sømløst, og klangen av de to instrumentene flyter inn i hverandre. Innimellom kan det høres improvisert ut, noe som vitner om at det tvert imot er et komplekst rytmisk verk.

Asheim kjenner også instrumentet godt, og utnytter dets muligheter. Slukøret avslutning av toner, klikking av orgelklaffer, toner så mørke at jeg bare hører en brumming og rare fuglelyder gjør at det innimellom er vanskelig å forstå at det er orgelet jeg hører. På samme måte tar Asheim i bruk uvanlige effekter også i koret. Upresise talekor, glidende toner, hviskende ordfragmenter og mumlende kommentarer til salmetekstene skaper et spennende uttrykk som fyller rommet.

Salme 13 synges enstemt av et todelt mannskor der de to stemmene har små forskjeller i tonelengde og rytmikk, noe som speiler de to orglenes vekselvirkning og bruk av kirkerommet på en mesterlig måte. Satsene veksler i kompleksitet, fra mangestemte atonale klanger som krever korets fulle oppmerksomhet, til ganske enkle melodilinjer. Heldigvis behersker Oslo Domkor de krevende satsene selv om de i noen komplekse partier mangler litt overskudd til å se opp fra notene. Videre fungerer de enkle partiene svært godt på grunn av korets rike og homogene klang og gode klangprojeksjon.

Massivt ensemble

Tross variasjon i både effekter og uttrykk, så opplever jeg likevel at mange satser blir litt like. Korets partier vekslet oftest mellom enkle melodier og effekter, og de kunne med fordel fått flere partier midt imellom hvor de fikk vise Asheims komplekse tonespråk, eksempelvis som i salme 42. For den uerfarne lytter kan nok en time i selskap med et så massivt ensemble være mer enn nok, noe de to publikummere foran meg som snek seg ut halvveis i salme 40 sikkert følte på. Vi andre ble derimot sittende og kjenne på ubehaget i gudsrelasjonen og den mektige klangen fra to orgel og et kor. Kanskje er det nettopp i det fremprovoserte ubehaget at Asheim og Oslo Orgelfestival lykkes.

MER FRA OSLO ORGELFESTIVAL:

• Benjamin Åbergs toner var balsam i oktobernatten

• Daniel Roth spilte til drønnende jubel og smellvakker orgellyd

LES OGSÅ:

• Trenden snur – orgel er populært blant unge igjen

---

Konsert: Salmenes bok

• Av Nils Henrik Asheim
• Oslo domkirke, søndag 13. oktober kl. 19.00
• Oslo Domkor
• Kåre Nordstoga og Nils Henrik Asheim, orgel
• Vivianne Sydnes, dirigent

---