Bøker

Med følelsene som kompass

Svenske Agneta Pleijel skriver frem en kvinnelig identitet med imponerende kraft.

Litteratur kan gi en innsikt i menneskelig erfaring som vi ikke kan få på andre måter. Erfaring og hukommelse blir til i språket. «Skriva er att minnas. Minnas er ibland också att älska», sier den svenske forfatteren Agneta Pleijel når hun med følelsene som kompass ser seg tilbake for å forstå og sette sammen tiden fra hun er tjue til hun er førti år.

Minnene dukker opp etter hvert som hun skriver. Med tydelig spenning mellom jeg-et som skriver og hun som blir skrevet om, stiller Pleijel spørsmål til seg selv og reflekterer over hvorfor og hvordan livet ble som det gjorde. Med en kjent metafor gjenkaller en aldrende Pleijel den unge og naive livsfølelsen til en ungdom på terskelen til studentlivet: «natten spänner upp sitt blå paraply och hon häller framtiden i sin handflata». Når hun søker et språk for den hun var, dannes et bilde av slik hun husker seg selv.

Smertepunkter

I åpningen av romanen Doften av en mann, som er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2018, skriver hun: «Inget ville lyckes för mig, inget som hadde med kärlek att göra.» Likevel vil Pleijel inn i smertepunktene. Hun tillater seg ikke å bli trett, hun skal dukke ned i historien sin, selv om den skjærer henne i ansiktet. Forfatteren undersøker sin egen og andres iboende trang til å vende seg mot en å føle felleskap med og elske. Hvorfor har vi denne ubotelige trangen?

Erfaringer med kjærlighet får hun først av foreldrenes kullseilte ekteskap som er kjernen i Spådomen – en flickas memoarer, den prisbelønte memoaren som følges opp med Doften av en mann. Som eldste datter holder hun på å drukne i morens sorg over at faren har forlatt henne for en annen. Det nære forholdet til faren fører til en lojalitetskonflikt hun lider under etter skilsmissen. Når studentlivet begynner i Gøteborg, vil hun dra «sig ur den trekant där kärleken till pappa är et förräderi mot mamma». Grunnerfaringen av foreldrenes kjærlighetsforlis preger henne for livet og danner et slags kardinalpunkt i forfatterskapet.

Maktstrukturer

Hennes egne kjærlighetsforlis henger også sammen med skjeve maktstrukturer mellom kjønnene. I romanen viser de seg i parforholdet, særlig i menns trang til å bekrefte egen dominans. Hvorfor verdsettes ikke intellektuelt selvsikre og frigjorte kvinner? Oppdratt av faren til å være et subjekt i kjærlighetsrelasjonen innser hun at «jag bar mig åt som om jag trodde jeg var lika mycket värd som en mann», og at det ikke ga suksess på kjærlighetsfronten. I kjærligheten er menn og kvinner ikke likestilte.

Pleijel er temmelig krass og utleverende når hun avslører enkelte menns væremåte, inkludert mannen som er far til hennes barn. Stilt overfor dette har Pleijel fortalt at mange av de hun omtaler, ikke lever lenger. Jeg skal ikke her gå inn på spørsmålet om dette faktisk innebærer at hun som forfatter har større frihet, likevel er det verdt en tanke eller to.

Uomtvistelig er dette også kvinnehistorie. Da Pleijel ble Sveriges første kvinnelige kulturredaktør, i Aftonbladet i 1975, kjempet hun mot at kvinner ble diskriminert på 
arbeidsplassen, samtidig som hun fant seg i å bli undertrykket i hjemmet. Den tiden hun lyktes mest, var hun mest ulykkelig.

Nytt liv

Situasjonen ledet til et brudd – tvert av med en yrkeskarriere og et samliv – og mot et nytt liv som forfatter. I 1981 slo Pleijel gjennom med diktsamlingen Änglar, Dvärgar. Lengselen mot et dikterisk språk gjennomstrømmer boka: «Vad är språk? Det är materia, levande materia. En hinna skiljer henne från språket.» Intellektuelt språk inneholder alltid en dualitet. Den opphører i Tomas Tranströmers verselinje som åpner for en helt annen innsikt: «I dagens första timmar kan medvetande omfatta verden som handen griper rundt en solvarm sten.»

For Pleijel betyr dette at bare gjennom kunsten kan vi gripe virkeligheten og oppfatte verden som et ubetinget hele. Det har også eksistensiell betydning. Det finnes en mening, en større dimensjon, insisterer hun imot 1970-tallets marxisister som ser religion som opium for folket.

Religiøs lengsel

Som ung splittes hun mellom farens matematikk og rasjonalitet – alt som kan bevises – og religiøs lengsel. Hun leter etter et svar på om Gud finnes. Det får hun ikke, men gjennom Edit Södergrans ord «Jag är en del utav oendeligheten. Jag är en del av alltets stora kraft» overbevises hun om at språket har mening utover seg selv. Hun får kontakt med det åndelige gjennom språkets evne til bildeskaping som svarer på lengselen hennes. Pleijel har beskrevet øye­blikket da hinnen mot språket brister, som en epifani, en åpenbaring, et livsnødvendig og avgjørende gjennombrudd – mot språket – mot et annet liv.

Agneta Pleijels eget liv har hatt klangbunn gjennom forfatterskapet hennes. Doften av en man viser at hun blir til som skrivende subjekt: «Skriva er att leva for att komma hem.»

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker