Anmeldelse

Litteratur kan gi en innsikt i menneskelig erfaring som vi ikke kan få på andre måter. Erfaring og hukommelse blir til i språket. «Skriva er att minnas. Minnas er ibland också att älska», sier den svenske forfatteren Agneta Pleijel når hun med følelsene som kompass ser seg tilbake for å forstå og sette sammen tiden fra hun er tjue til hun er førti år.

Minnene dukker opp etter hvert som hun skriver. Med tydelig spenning mellom jeg-et som skriver og hun som blir skrevet om, stiller Pleijel spørsmål til seg selv og reflekterer over hvorfor og hvordan livet ble som det gjorde. Med en kjent metafor gjenkaller en aldrende Pleijel den unge og naive livsfølelsen til en ungdom på terskelen til studentlivet: «natten spänner upp sitt blå paraply och hon häller framtiden i sin handflata». Når hun søker et språk for den hun var, dannes et bilde av slik hun husker seg selv.

Smertepunkter

I åpningen av romanen 
Doften av en mann, som er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2018, skriver hun: «Inget ville lyckes för mig, inget som hadde med kärlek att göra.» Likevel vil Pleijel inn i smertepunktene. Hun tillater seg ikke å bli trett, hun skal dukke ned i historien sin, selv om den skjærer henne i ansiktet. Forfatteren undersøker sin egen og andres iboende trang til å vende seg mot en å føle felleskap med og elske. Hvorfor har vi denne ubotelige trangen?