Markedsstyrt skattejakt

Et av flaggskipene i landets kommersielle barnefilmflåte er i ferd med å bli sjøsatt. Karsten og Petra på skattejakt er kapittel nummer syv i serien om de nysgjerrige ­bestevennene, den tredje med nye skuespillere. De blir neppe de siste til å gestalte de unge eventyr­erne, som mest av alt ønsker at alt skal være tradisjonelt. Karsten og Petra har feiret jul med ribbe og snø, reist til et Afrika Dr. Dyregod ville nikket gjenkjennende til, og nå skal de, utkledd som pirater, finne skatter i den østfoldske skjærgården. Sjørøvere selger barnefilmbilletter, det vet alle.

Episodisk og snusfornuftig

For 50 år siden gravde sommerkompisen til Petras bestefar ned en serie skatter, der den ene leder til den andre i et slags eventyrlig rebusløp. Filmen får dermed en episodisk struktur som vil fungere ypperlig når den skal formateres for visning på TV. Den gjør det dessuten lett å henge med for de minst konsentrerte delene av publikum.

Personer og miljø krever liten introduksjon. Med alenemødre og en nyforelsket bestefar er det lett å tro at Karsten og Petra-universet er moderne. Men på denne hytteferien kjører mennene båt mens kvinnene syr og lager middag. Alle rollefigurene er etnisk norske.

Filmene, denne inkludert, streber etter barnets synsvinkel, de ser verden med et storøyd og snusfornuftig blikk. De voksnes­ handlinger kommenteres av hovedpersonene, som igjen får sine gjerninger kommentert av de levende kosedyrene Løveungen og Frøken Kanin. Grepet kunne vært enda fiffigere utnyttet, her brukes det hovedsakelig til å forsikre seg at alle får med seg handlingen.

Bekreftende

Som altså er en skjærgårdsodyssé i miniatyr, der funnet av en skatt fører til den neste og samtidig kanskje til et svar på gåten om hvor det ble av morfarens bestevenn. Mon om han er identisk med den aldrende sinte mannen på fyrtårnet? ­Filmen er blottet for overraskelser,­ den fungerer snar­ere som en bekreftende lek med barns forventninger. Hederlig nok, men det er ikke slik man lager barne­filmklassikere.

Den allestedsnærværende musikken er påfallende uinspirert, den fløytetrillende oppdragsmarsjen er et aktsomt ­tyveri fra andre filmer. Man bør kunne forvente mer fra komponist Lars ­Kilevold, nattasangen fra tidligere kapitler i serien er for eksempel i ferd med å bli en del av norsk barnesangkanon.

Varme

Karsten og Petra på skattejakt innehar lykkeligvis en varme som veier opp for mye av den forretningsmessige historiefortellingen. Barneskuespillerne gjør fine prestasjoner, åpenbart nær deres egne personligheter. Og det er gledelig å se mennesker i pensjonsalderen utfolde seg i norske filmer. Karstens storesøsters overgang fra mobiloppslukt, øyehimlende og sur til stormforelsket og glad, er forresten finfint utført, mindre banalt enn det kan høres ut som.

Norsk

Ulikt tidligere filmer i serien føles dette maritime ­syvendekapitlet som en norsk historie. Her er fine luftbilder av et vidstrakt øylandskap med svaberg, måker og fyrtårn. Produksjonen har tidligere vært lagt til Øst-Europa, universet har føltes fremmedartet. Det er fremdeles ungarske (og irske) navn på rulleteksten, men hytteinteriører og Hvaler-følelsen er bra ivaretatt. Det er i grunnen pussig at ikke flere norske filmer foregår i skjærgårder om sommeren.

Karsten og Petra på skattejakt er koselig tross det maskinelle, og i noen av diskusjonene om vennskap grenser den til ­rørende. Men den oppnår ikke mye utover sitt uttalte mål: Holde­ på barnas konsentrasjon i en time og tyve minutter. Her er lite til ettertanke.