Mannen og månen

En av mine første minner er fra et snødekt jorde i Lier mot slutten av 70-tallet. Mens jeg stirret mot den lysende, gule måneskiven i vinterkvelden spurte jeg min far om man kunne komme seg til månen med stige. «Ja, om den er lang nok», svarte han. Han kunne sagt at det var umulig, men lot meg heller fantasere videre. Hendelsen har senere vært et bilde på fantasiens karakterbyggende kraft; hvor viktig det er å tillate fabulering, holde rom for å dikte og finne opp nye verdener.

Men denne kvelden kunne også vært et bilde på hvor ødeleggende det er bare å insistere på det jordnære, det som lar seg bevise. Uten drømmer, uten å kunne strekke oss mot noe utenfor rekkevidde, kommer vi ikke av flekken som mennesker.

Forskjellige måner

Jeg kom til å tenke på denne scenen igjen da jeg så utstillingen om månen på Henie Onstad, for i likhet med min fars svar, bygger også den en bro mellom drøm og virkelighet – i langt større skala, riktignok.

Utstillingen manifesterer et utall blikk på månen, gjennom – for å nevne noen – malerier av J. C. Dahl, Salvador Dali, Max Ernst og Edvard Munch. Vi får også en vitenskapshistorisk vinkling, hvor blant annet Galileo Galileis og Tycho Brahes observasjoner av månen kan studeres i original. Samarbeidet mellom vitenskapsfolk og kunstnere er tankevekkende, siden det først er med en skikkelig visualisering av månen vi blir i stand til å forestille oss den i detalj. Bare se på James Nasmyths bok The Moon: Considered as a Planet, a World, and a Satellite (1885), hvor han med utgangspunkt i alt han visste om månen, skapte skulpturer av månelandskap for så å fotografere dem. Gjennom kunsten kom han tettere på virkeligheten.

Går vi lenger inn i sammenfallet mellom vitenskap og kunst, viser utstillingen imidlertid at det ikke alltid er detaljblikket som er det mest presise, selv om det vitenskapelig gjør gjenstanden mer målbar. Her nærmer vi oss kjernen av hva som gjør
 månen tilgjengelig for menneskelig fantasi og tenkning.

LES OGSÅ: – Kunst og religion er ulike måter å søke erkjennelse på, sier 80 år gamle Liv Benedicte Nielsen.

Vokter månen

Dissonansene i synsvinkler på månen kommer presist til uttrykk i det merkelige fotografiet av astronomen Johann Fredrich Julius Schmidts gipsmodell av månen (1898), som var det mest eksakte uttrykket for datidens kunnskap om dette himmellegemets overflate. Ved siden av den seks meter høye modellen står en museumsvakt uanfektet; hans prosaiske hverdag står i sterk kontrast til den realistiske månemodellen som bærer med seg tusenvis av år med drømmer.

Skal vi forstå månen menneskelig sett, handler det ikke om hvordan månen egentlig ser ut, for mennesket er ingen maskin som passivt registrerer. Nei, skal vi gripe månens tiltrekningskraft, er det spillerommet mellom det faktiske himmellegemet og hva som foregår i oss når vi ser det som må kartlegges. Slik sett er det de verkene hvor månen bare kommer til syne indirekte eller ikke i det hele tatt som gir de mest tankevekkende perspektiver på denne utstillingen.

LES MER: Ny utstilling viser at radikale modernister dyrket bygdekunst og omga seg med rosemalte ølboller.

Skadet måne

Hiroshi Sugimotos fotografier viser hvor flyktig månen, som noe vi kan gripe, faktisk er. Hos ham er ikke månen noen idealisert figur, et svevende fikserbilde som former sine omgivelser, men små blaff eller striper av gjenskinn i nattens mørke. Er det ikke, antyder den japanske fotografen, når noe nettopp er i ferd med å forsvinne vår synsvinkel konsentreres 
ekstra sterkt?

Vi leter hele tiden etter nye måter å fange våre drømmers forbindelse med virkeligheten på, noe forfatteren August Strindberg
demonstrerte da han en kveld la ut fotoplater han trodde skulle avbilde himmellegemenes bevegelser. Men prikkene i celestografiene, som han kalte dem, viste seg å være høyst dennesidig svevestøv. Selv om han ikke fanget månen ble hans lengsel etter å gripe den desto sterkere når den uteble.

Den samme impulsen er også synlig i John W. Drapers første fotografier av månen fra 1839, men her var det ikke opphavsmannens sviktende tekniske ferdigheter som ødela bildet, men vannskade og råte. Historiske prosesser tærer på bildet, men hans måneportrett er enda sterkere i sin beskadigede form enn om det hadde vært en krystallklar avbildning, fordi ønsket om å se – og bevare det som betraktes – trer inn i billedrammer.

LES MER: Den andre filmen om Vincent van Gogh på ett år gjør en interessant vri på kunstnermyten, mener vår filmanmelder.

Fordreid måneskinnssonate

Kanskje det er derfor jeg har fortsatt å tenke på stigen til
månen min far fortalte meg om som liten?

Katie Patersons versjon av Beethovens Månesonate er i så måte utstillingens mest presise verk: hun har sendt ut partituret oversatt til morsekode til månen slik at det ble reflektert tilbake til oss. Men gjennom månens fjell og daler ble deler av det opprinnelige musikkstykket forandret; det oppstod hull og tomrom. Versjonen som spilles av et mekanisk piano på denne utstillingen, er dermed ganske forskjellig fra Beethovens lyriske betraktninger. Slik viser Paterson at alle drømmer vi projiserer ut på den lysende sirkelen speiler oss, men også at virkeligheten vi betrakter ellers, vil gripe inn i våre drømmer og forandre dem om vi har rom for det.

I alle disse bildene er menneskets aktive deltagelse avgjørende – også betrakternes – for å fange et blikk på månen. I denne
anstrengelsen kommer vi tettere i berøring med hva månen er for oss, ikke bare i seg selv. Kanskje det er denne fordreiningen av vitenskapelige standarder som gjør det klart at alle bilder vi
lager av våre omgivelser nødvendigvis gjenspeiler hvem vi er og hva vi drømmer om?

Kjetil Røed

kultur@vl.no