Anmeldelse

Idet de første tonene av den rykende ferske utgivelsen til Danish String Quartet klinger ut i rommet, blir jeg usikker på min egen evne til å tidfeste klassisk musikk. Er dette barokk eller klassisisme, eller ingen av delene? Mozarts arrangement av en fuge i Ess-dur fra Bachs Wohltemperierte Klavier lurer meg, for besetningen strykekvartett finnes ikke på Bachs tid og idealet for vibrato var antageligvis enklere enn den romantiske, kontinuerlige vibratoen.

Det slår meg hvor mye jeg bygger gjenkjennelsen av musikk på klang og det stilhistoriske i fremføringen fremfor det komposisjonstekniske.

Noe polert

Den unge og fremadstormende kvartetten er ­hyperaktuelle både med utgivelsen Prism I på ECM, godt ­timet med konserter på Trondheim Kammermusikkfestival nylig.

Kvartetten oppviser en fantastisk friskhet og spilleglede, kombinert med en presisjon og klangkvalitet jeg sjelden hører. I tillegg har utgivelsen en musikktematisk sammenheng sjelden for innspillinger. Prism I er første album i en rekke som inneholder en av Beethovens sene strykekvartetter, en relatert Bach-fuge og en relatert komposisjon for strykekvartett. Albumet viser gjennom musikken hvordan komponistene ikke står alene i verden, men bygger på hverandres komposisjoner som en del av håndverket.

Ironisk nok på en plate med et så musikkhistorisk utgangspunkt, spiller kvartetten ikke spesielt «historisk informert», slik man kan tenke seg at musikken ble spilt i sin tid. Det gjør at alt klinger noe polert og stilistisk ganske likt. Men i dette prosjektet kan samtidig historieløsheten tilgis fordi et likt fremføringsideal kanskje i større grad kan vise frem lik­hetene i komposisjonstekniske – om enn ikke helt på den historiske musikkens premisser.

Klangen av luft

Den første fugen etterfølges av Sjostakovitsj siste strykekvartett, nr. 15 i Ess-moll. Åpningen er skjør, som klangen av luften rundt musikken på en gammel LP-plate. Holdt og varsomt tar kvartetten deg i hånden og leder deg inn i den ekspanderte fugen, før den løses fra sin form i melodiske partier som hinter til både Bach og Beethoven. Musikken er retningsløs, som et meditativt øyeblikk der lyset faller gjennom et prisme og deler seg i hundrevis av farger. Slik siles lyset av Bach gjennom Mozart, Beethoven gjennom Sjostakovitsj.

At komposisjonene er relaterte, hører vi blant annet i Sjostakovitsj sats «Funeral March»med sin ­åpning av fyldige akkorder og ­senere rytmiske motiver som minner om Beethoven. Åpningen av andresatsen peker til og med mot tolvtoneteknikken implisitt i det historiske mellomrommet mellom de to komponistene.

Kvartetten danser

Voldsomheten som ofte preger førstesatsen i andre innspillinger av Beethovens strykekvartett, er erstattet av en tyngde og seighet som på en annen måte markerer det uomtvistelige i døden. Men mørket rommer også humor. Når kvartetten fører oss ut på dansegulvet i scherzoen skapes en lekenhet i det alvorlige – kvartetten danser Beethoven!

Mot slutten av sistesatsen blir vi lurt på ny – av Beethoven denne gangen. I en vag referanse til Bachs formprinsipper, tangerer han avslutningsakkordene men bryter så av med noen takters ­referanse til et tidligere tema. Temaet omkranses av skjelvende motiver i de andre stemmene, nærmest som raske fuglevinger – du gjenkjenner det kanskje fra avslutningen av Sjostakovitsj’ kvartett? Der er fortellingen ved veis ende.

Pianovirtuosen Hans von Bülow (1830–1894) skal ha sagt: «Das Wohltemperierte Klavier er Det gamle testamentet, og Beethovens sonater er Det nye – vi må tro på begge».

At Sjostakovitsj fra det 20. århundre blir presentert for oss før Beethoven kan ved første øyekast virke som en pedagogisk brist – samtidig er det først med Beethoven at alt faller på plass og det blir tydelig hvordan Beethovens ­musikk speiles i Sjostakovitsj.

Selv gleder jeg meg allerede til å se det mangefasetterte lyset bryte gjennom prismet på ny gjennom Danish String Quartets vakre fortelling – en fortelling som tar musikken ut av sin tid og lar den utspille seg på tvers av århundrene.