Magnus Malm kunne trengt mer bakkekontakt i bok om kristen ledelse

Magnus Malm hamrer løs på den vanhellige treenigheten av ytterliggående karismatiske menigheter, tilstivnede folkekirker og New Public Management. Han beskriver en kirke der det åndelige livet er blitt adskilt fra virksomheten som drives.

Målbart og effektivt

Malm har skrevet – eller villet skrive – en bok om å være kirke i Jesu fotspor. Han peker på det de gamle ville kalt «livet i Gud». Uten at dette er hjerteslaget i kirken, vil den henfalle til aktiviteter og jag etter stadig nye metoder og strategier. Dette fører til en kirke som i praksis lever som om Gud ikke finnes.

Han tegner et bilde der kirkelig arbeid har søkelys på resultater, målbarhet, kontroll, kortsiktighet og effektivitet på en slik måte at det går ut over medarbeidere og kolliderer med bibelske prinsipper for menighetsliv og fellesskap. Menigheter blir mer objekter for virksomheten, ikke subjekter det er verdt å lytte til.

LES OGSÅ: Magnus Malm er en mann som bygger broer, og som det ikke er så enkelt å plassere i en bås, skriver Espen Ottosen

«Det perfekte»

Vi må begynne med å identifisere og stanse energi-tyvene som skaper frustrasjon og utbrenthet, skriver Magnus Malm. Han mener vi må ta et radikalt oppgjør med dyrkingen av det perfekte, om det dreier seg om perfekt organisasjon, perfekt gudstjenesteordning, perfekte prekener eller perfekt lovsang.

Han tar også et oppgjør med opptattheten av formell kompetanse når stillinger innen kirken skal besettes. Noe som fører til at man ofte ansetter «feil person med riktig utdanning, og går glipp av de rette fordi de mangler formell kompetanse.»

Frigjørende Jesus

Magnus Malm kaller til «en radikal frontlinje mot New Public Management i alle dets kirkelige og frikirkelige former.» Han mener alle de falske gudene må nevnes ved navn, slik at folk kan settes fri fra dem. For Malm skjer det en frigjøring når Jesus, i motsetning til våre målplaner og aktiviteter, settes i kirkens sentrum. Først da kan vi senke skuldrene og være oss selv.

Han påpeker at når Paulus skriver sine brev er de stilet til menighetene, ikke til lederne. Menigheten er et fellesskap hvor gjensidigheten mellom medlemmene er grunnleggende. Den er ikke en lederstyrt og hierarkisk organisasjon. I Det nye testamentet er «hverandre» et nøkkelord.

Magnus Malm er slagferdig og har synspunkter som provoserer og fryder. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i hans beskrivelser tilstanden i dagens kirkeliv, om den befinner seg i den på den ene eller andre siden av kirkelandskapet.

Men dette avslører kanskje også det problematiske i Malm sin kommunikasjon. Den blir til tider upresis i sine brede penselstrøk.

LES OGSÅ: Bli med da Vårt Land møtte Peter Halldorf på McDonalds for å snakke om kristen faste

Påstander

Her mener jeg han burde gå tettere på det han kritiserer og konkretisere ved hjelp av faktiske eksempler. Det han skriver blir stående som påstander, og da hjelper det sjelden hvor sterke de er.

Min andre store innvending er at det virker som om hans vektlegging av menigheten er mer teoretisk enn reell. For det er faktisk lederne han skriver til. Jeg finner lite om faktisk menighetsliv og kirkeliv her. Og jeg mistenker at Magnus Malm rett og slett kjenner det for dårlig.

Han har brukt de siste 30 årene som retreatleder og forholdt seg til kirkelige ansatte som har kommet for å søke åndelig fordypning og råd. Han har lyttet til dem og snakket med dem. Men dermed kan det synes som om hans informasjonskilder har vært ganske ensidige. Da vil han også lett se på sin egen virksomhet – retreat og åndelig fordypning – som løsningen.

Liten lokal tilhørighet

Det er en avslørende passasje i boken. Magnus Malm skriver at han en gang ble rammet av en gnagende samvittighet: «Men jeg er jo faktisk ikke aktiv i en lokal menighet. Jeg jobber bare med retreater for menighetsarbeidere.»

Dette tok han opp med sin veileder, en erfaren jesuitt fra Irland. Han virket overrasket over spørsmålet og sa: «But you’re very much in the church!» Poenget var at han var med i den universelle kirken med sin spesielle tjeneste, og det var nok.

LES OGSÅ: Dagfinn Ullestads bok Mot en grense er spennende som frafallshistorie, men lite interessant som religionskritikk, mener Per Eriksen

Noen år «på gulvet»

Det heter at som man roper i skogen får man svar, og her fikk Malm et dårlig svar fra en person som selv var uten kontakt med en helt alminnelig lokal menighet. Jeg tror Malm kunne skrevet en sannere, mer relevant, og ikke minst mer ydmyk bok, om han kjente bedre den virkeligheten han faktisk vil skrive om.

Hvorfor ikke forlate elitenivået et par år, slå seg ned i en helt alminnelig menighet, være søndagsskolelærer og frivillig på eldretreff, gå på gudstjenester og lytte til folk på kirkekaffen? Og så skrive denne boka en gang til? Da ville den kanskje bestå av litt færre sterke meninger, og oppleves mer relevant for oss som hver dag kjenner på kroppen den lokale menighets liv og utfordringer.

---

Fakta:

---