Magisk grep om oksehalen

Midt i Manhattans travleste finanssentrum finner du bronseoksen Raging Bull på 3,2 tonn. Den kapitalismekritiske Occupy Wall Street-bevegelsen tok oksen i bruk ved å fotoshoppe en ballerina på oksens rygg. Slik ville deres plakat vise hvordan de ustyrlige kreftene kunne kultiveres.

Oksehaler

De 12–15 oksene i filmen Neon Bull er av en blekere rase. Likefullt er det dyriske krefter i spill også her, både blant dyr og mennesker. Om kreftene er under kontroll, må du nesten se filmen for å finne ut av. Den gir deg bilder du ikke har sett, og tar deg innenfor intimsoner du kanskje vil opprettholde. Iremar (Juliano Cazarré) er mannen som sørger for at oksens hale er striglet og gnidd inn med sand før porten åpnes. Han er cowboy med jobb i et omreisende rodeoshow i nord-østre Brasil. Vaquejadas, som det kalles, går ut på at den løpende oksen blir presset inn mellom to hester mens cowboyene tar tak i oksehalen med det mål å rive dyret over ende.

Null action

Dokumentarregissør Gabriel Mascaro har med denne regissert sin andre spillefilm. Hvis du ikke kjenner pulsen ganske snart, kan du like gjerne gå. For det skjer omtrent ingenting. Kameraet glemmer vi fort. I langsomme bevegelser dokumenterer det en hverdag som mest minner om livet i et omreisende sirkus. Vi er så tett på okse- og menneskehud det er mulig å komme. Oksene er både roller og kulisser, og menneskene sover, spiser, krangler og elsker i og rundt den gule snute-mercedesen som de deler med dyra.

LES OGSÅ: «Tankevekkende fra forfatter med sjeldent godt blikk»

Kjønnsroller

Iremar gjør sin jobb med sikkert grep om rutinene, og i hvert ledig sekund syr han eggende antrekk til venninnen Galega (Maeve Jinkings). Iremars drøm er å bli klesdesigner, og han forgyller oksehaler med tanke på neste drakt. Hun er truppens lastebilsjåfør og mercedesmekaniker på dagtid, og når mørket faller på danser hun. Hans pasjon er å lage utfordrende kostymer til nattens show der Galega trekker et hestehode på seg før hun entrer dansescenen.

Der musikaler bryter ut i sang, bryter denne «poesikalen» ut i dvelende stemninger – fra dansescenen, fra stallen, fra garderoben – i filmruter ladet med instinkt og begjær.

Ingen barnetime

Midt i dette lever ungjenta Cacá (Alyne Santana) i stadige krangler med lastebilmammaen. Hennes drøm er delt mellom hester og en pappa hun aldri har sett. Har hun ikke annet å tegne hester på, gjør hun det i mennenes pornoblader. Den nakne skildringen av det altfor tette forholdet mellom barn- og voksenverden er foruroligende og sterkt bevegende.

LES OGSÅ: Komponisten som ikke var kristen nok

Når voksenpersonen Iremar gir barnet et råd, er det på aller mest usentimentale vis å be henne forlate dem for å prøve å finne pappaen sin.

Vevd sammen

Slik antyder filmen hvilke tråder menneskelivene er spunnet av og hvilken vev de hører til i eller delvis er revet ut av. Samholdet er sterkt i den lille menneskegruppen, men ikke sterkere enn at en av mennene uten videre forlater «showet» når han blir hentet til en lysere hverdag. Heller ikke Iremar nøler med å følge nesa når en gravid parfymeselger dukker opp og frister med gratisprøver. Parfymesporet er dobbelt forlokkende fordi den gravide viser seg å være bevæpnet sikkerhetsvakt ved en tekstilfabrikk. Han uttrykker et «Ave Maria» når hun mot alle regler slipper ham inn og han får se alle symaskinene. Hennes plan er å la ham få se et annet «paradis».

LES OGSÅ: Hva har Olav H. Hauge og Franz Kafka til felles?

Haleheng

I filmens sluttscener kjører Mascaro fortellingen inn på et sidespor som ikke nødvendigvis henger sammen med det øvrige. I vakkert lyssatte fabrikkscener gjør disse bildene oss til elskovsturister, i en film som ellers river oss med i den magiske hverdagen.