Lytt til det som gror

Det handler om liv som gror, trangen til å gripe mysteriet og et malerisk ønske om å være med på den «skapelsen» som ligger gjemt i jorda akkurat nå og som er i ferd med å sprenge seg ut. Kai Fjell er poenget, maleren som fremfor noen i norsk kunst har tolket sinnets sarte bestandighet når vi ikke kobler oss fra det store kretsløpet: Liv, forgjengelighet, jord, luft og ild. Det er en svær «fortelling» som åpner seg for oss fra veggene på Blaa
farveværket – fra nå, og til langt utpå høsten.

Samtale med mange

Blaafarveværket er Norges beste og største på sommeråpen kunst, en sikker publikumssuksess fra år til år. Hovedutstilleren er ikke den eneste årsaken, men impulsene den gamle kunsten gir til å sette nåtidige kunstnere inn i en slags «samtale» med historien, i dette tilfellet Kai Fjell. Det er åpenbart for oss som ser at de som er valgt som «samtalepartnere», er valgt. I år: Vibeke­ Slyngstad, Håkon Anton Fagerås­, Lars Elling, Svein Bolling og Inger­ Sitter. Alle opptatt av det vakre, det eventyrlige, det fabulerende. Det er alltid en fortelling bak fortellingen.

LES OGSÅ: – Kittelsen blir den neste store

Det ubevisste

Kai Fjell er grunntonen, en av forrige århundres­ underligste og mest beundrede. Til å begynne med en aldri så liten ensom malersvale blant desillusjonerte unge etter første verdenskrig, en som – på lerretet og ved hjelp av makeløse tegninger – forvandlet angst og depresjoner til grokraft og et indre lys, det er vanskelig å si hvor det kom fra.

Ved å lytte til det som gror, når det gror? Ved å «skjønne» naturens skjulte språk? Ved å sanse det ubevisste? Han skjønte i det hele tatt at våre sansninger av virkeligheten har ubevisste aspekter. Og at når sansene våre reagerer på virkelige fenomener, syn og lyder­, blir det umisskjennelig overført fra «virkelighetens» sfære til sinnets­. En uforståelig prosess. Den kan bare males. Vi kjenner det, noe i oss gjenkjenner det.

Matematikkoppgjør

Kai Fjells bilder er et oppgjør med matematiske strukturer. Rette linjer finnes ikke i naturen, dermed heller ikke i livet – eller i Kai Fjells kunst. Det er heller ikke «livet på landet» som interesserer ham, men de ytre (jorder og koller) og indre (drømmer) svulmende­ landskapene, det rusker og rasler i alle bitene, fargene­ og ballansen mellom dem, rytmene som går opp i en høyere enhet: Kai Fjells bilder. Han oppfatter mer enn han ser.

LES OGSÅ: Blått er fargen som «tar tid»

Orientalsk sans

Kai Fjell vokste­ opp på gård. På gården er fruktbarheten livsviktig, ja, hellig­. Og den ypperste representant for kraft og fruktbarhet, er kvinnen. Vi kjenner det ikke minst fra folkekunsten (som Kai Fjell på sett og vis knytter seg til). Han maler henne gjerne med en orientalsk sans for prakt i alle detaljer. For ham er kvinnen et symbol på helheten, den i seg selv yrende naturen og mangfoldet. Det er nesten utenkelig å finne et Kai Fjell-bilde uten kvinne­. I det hele tatt, han maler det han kjenner seg i slekt med. Og han pryder det.

LES OGSÅ: – Det er bare vi voksne som føler vi må forstå kunsten

Det gjelder

«Gi seg hen» kan være vanskelige ord. Men her gjelder de, den som gir seg hen til disse bildene, kan fort finne hjem til seg selv.