Bøker

Lysende tvekamp

Aina Villanger endevender språket, råkjører ­begrepene og skaper nye ord og språkbilder. Ingen vaneforestillinger får hvile i Nattnød, som ­imponerer med sin erkjennelseslyst og formbevissthet.

Nattnød kan kalles et fødselsdikt, og handler om tvekampen mellom mor og barn, gjennom rystelsene fødselen påfører dem begge. Som mann blir jeg i den sammenheng et slags vitne, selv om det å være fysisk tilstede under en ­fødsel innebærer å oppdage livets blodige mirakler på nytt. Forfatteren kommer meg tidlig i møte med forsonende ord: «jeg ser på barnet/ ser alle ­verdens barn/ gjennom dette/ alle foreldres barn/ på dette stellebordet/ et verdensbarn / av millioner/ et diktet barn».

Ja, hva er et diktet barn? Hos Villanger er det et viktig distansepunkt i en ellers intens diktfortelling. Hos leserne kunne det diktede barnet være fortellingene vi innlemmer ­barna i fra deres første gisp. Barn kan lide under å være ­foreldreløse, men ingen barn må bli ­fortellingsløse.

Fødselsri

Villanger debuterte med langsang, et flytans habitat (2012) der både fosteret, ­barnet og naturprosessene er tema i en ­alternativ ­skapelsesberetning. I Baugeids bok (2017), som jordnært krysser sjangre og tematikker, er ­utgangspunktet det daværende kvinne­klosteret på Gimsøy og en henfaren abbedisse.

Nattnød er i tre deler og har en organisk fremdrift. «Forløp» ville jeg nok ellers sagt, men det blir for bleikt i denne sammenhengen. Språket og komposisjonen peiser på i et gjensidig ritt, særlig i første delen. I andre del er det flere innslag av reflekterende prosadikt, og ­kapittelet åpner med en fødselsri som stanser opp:

«det er helt nede

ikke press

press nå!

men barnet sitter fast i kanalen

legemsslaget står standby

bare pusten kjemper videre

slukende magedrag fra den

sprengfylte ticentimeteråpninga

opp til issen

pusten er en stang å holde fast i»

Kroppslig tilstedeværelse unnfanget i ord er et kjennetegn i Villangers skriftunivers. Barnet som fødes skal vise seg å være en gutt. I ­tekstens form blir vesenet geleidet fra iltert gomsug til første tannvekst. Fra krabbing til første vaiing og rommets omsnuing, fra ordløshet til ord og festa blikk.

Alt annet enn idyllisk

Teksten veksler ­mellom voldsomme poetiske passasjer om ­fødselens herjinger med kvinnens kropp og sinn, og et mer tilbaketrukket og filosoferende språk.

«guttens intense tilstedeværelse

vekslinga mellom eufori og raseri

barnets vrøvl

krever også mitt vanvidd

vi ruser oss på hverandre

vi ler! og

snakker hemmelighetsspråket»

Dette utdraget er fra midtpartiet og er et slags tverrsnitt av hele boka. «guttens intense til­stedeværelse» utgjør et observasjonsspråk som forekommer titt og ofte i teksten. «vekslinga mellom eufori og raseri» hos spedbarnet kunne kanskje gå for en identifiserende beskrivelse av fødselserfaringen også. «barnets vrøvl» gir et eksempel på forfatterens frittalende spirit; her skal ingenting feies under noe pastell­farget babyteppe.

«krever også mitt vanvidd», står det. Når ­kvinnestemmen skildrer hvordan spedbarnets mor kan kjede seg eller bli fortvilt, virker det skjerpende på leserens tilstedeværelse. «vi ruser oss på hverandre» peker mot bokas hoved­motiv, nemlig undersøkelsen av symbiosen mellom mor og barn, fremstilt som alt annet enn idyllisk.

Moras og barnets gjensidighet

Mor og barn «snakker hemmelighetsspråket» og dermed er den biologiske relasjonen i ferd med å bli til ­sosialisering. Villanger dikter om den ­kannibalske gjensidigheten der moren og spedbarnet forsyner seg av hverandres eksistensielle nærvær. For guttebarnet er det akutt sult. For moren skjer det i form av biologiske ur-bindinger.

«nå lukter bebien melk

en målrettet søvn

nærmer seg hudputten

som en snusende larve

vakuumfestes rundt areola

suger nåletynne fløteelver i seg

bebien er melk

gror på melkekraft

vokser av hvit vaniljesøyle

lever av meg»

Inn i klimakrisen

«Navnløst er alt i natten», skrev Gunvor Hofmo. I Villangers metaforiske utladninger er natta mer av en mørk «passiar» (sic), personifisert og besjelet. Sove, synge, ule, sier natta til fødersken, og skriker og hvisker. Den kalles «himmelnatt i mageuniverset», og «svømmer gjennom dagen/ med usle ­parasittiske spørsmål».

I den gryende oppveksten av et diktet barn er den feministiske krigeren Camille Paglia ledestjerne, på middelaldersk vis titulert «filosofen», dog med liten f. Hennes tenkning er viktig for Nattnød, som på sin side også er en frittstående utledning av begrepsenergien hos Paglia. Ettersom filosofen blir sitert både fem og seks ganger uten spørsmål eller motforestillinger, blir det tekstlig sett litt for mye guru–preg.

I siste del av boka utvides perspektivet til noe av det vanskeligste en poet kan begi seg ut på i vår tid. Villanger innlemmer barnefødsel og kjærlighet i klimaomveltningenes nådeløse hendelsesrekke. Det ante meg at det måtte en kvinne til for å klare det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker