Lovende smakeprøve på den nye Stavanger-dirigenten Andris Poga

Poga har studert filosofi i Latvia og dirigering i Wien, en ypperlig kombinasjon – altså ikke gymnastikk og dirigering, som en skulle tro mange av dagens jet-set dirigenter har. Han er Mariss Jansons landsmann – ansatt i Stavanger, nå når han er fire år eldre enn da unge Jansons kom til Oslo som «kontroversiell» 36-årig jypling. Vi så hvordan det gikk, orkesteret suste av gårde blant verdenseliten og ble der. Poga går trinn for trinn oppover samme stige – med gjestedirigering ved de største orkestrene i USA og Europa unnagjort allerede. Gratulerer, Stavanger!

Jerikos blåsere

I hender og kropp hadde han med seg Anton Bruckners sjette symfoni til Oslo denne uka, kanskje den mest mytiske av de ni, mer uutgrunnelig. Som sagt, han brukte den ikke til å preparere alpine landskap, men til å stadfeste at Bruckners credo var ånd. Visst smalt og buldret det når det skulle, men inderligheten ga han ikke slipp på, selv ikke på det mest ekstatiske. Det er klart, orkesteret var relativt koronastrippet mot det en i dag forventer av et Bruckner-orkester, men til gjengjeld lot han det skinne – kanskje litt i en mildere Otto Klemperer-stil: Rolig, rolig, seismografiske utladninger, alt fikk lov til å puste, de store, arkitektoniske linjene forsvant ikke, som hos så mange som dirigerer Bruckner, paukene manet til marsj. Og – trombonene, Bruckners fingermerke – lot det stå til, som i Josvas dager da Jeriko falt. Men ingen oppfordring til dans, det var mer som sto på spill.