Løgnens forbrytelse

Gaute Heivolls nye roman De skyldfrie foregår i mellomkrigstiden i ei lita bygd et stykke inn i landet. Her har bedehuset en sterk posisjon og er bygdas viktigste samlingspunkt. At et bygdemiljø og et bedehusmiljø er gjennomsiktig, vet alle. Derfor er det ille når noe som ikke skal skje, likevel skjer.

Det er på vei til bedehuset vi møter søsterparet som utgjør denne bokens kjerne: Sigrid og Edit. Det er vinter og gnistrende kaldt, jentene er på vei på sparkstøttingen over isen. Lukten av kaffe, bakst og grønnsåpe venter bak vinduene som lyser mot dem i vinternatten. Bedehuset er et sted for varme, trygghet og tilflukt gjennom hele denne romanen. Vondskapen finnes andre steder.

Tie

Tittel og forside spiller på barnets uskyld. For skyldfrie blir ingen på sin ferd gjennom livet. I en gammelmodig bygdesetting er skyld, skam og straff sterke ord med sterk virkning. Men det er likevel ikke det som preger denne romanen. Fortielsen skrives i større grad frem sammen med løgner og konsekvensene av dem.

Krever en roman lagt til en fredelig bedehusbygd en juicy historie for å være interessant for en moderne leser? En slik historie finnes i alle fall i denne romanen, men den er pakket inn i bomull, naturskildringer, karakterer med ryggen vendt mot leseren. Karakterene vil heller tone ned og dempe enn å utsettes for en konfrontasjon. Det er et grep som er med på å gjøre romanen uinntagelig, i alle fall i starten.

LES OGSÅ: Linnéa Myhre holder seg for mye på overflaten i ny roman

Forslitt

For det er vanskelig å la seg engasjere, i alle fall gjennom de første 80 sidene. Signe flytter hjemmefra, Edit tar det tungt, men kommer etter. Signe gjør seg seksuelle erfaringer. Den nye læreren på hjemstedet, Embret, får øynene opp for Signe. De skriver brev til hverandre, og en gryende kjærlighet oppstår. Greit nok.

Etter hvert tar romanen seg opp og blir mer intens, men starten har lite driv i seg. Men det er noe annet også, noe som lugger litt. Det har å gjøre med en opplevelse av at leseren ikke får tenke selv. Noen steder stopper det opp, beskrivelsene oppleves som forslitte fraser uten særlig dypere mening, og jeg tar meg i å tenke at jeg skulle ønske forfatteren i stedet for å beskrive det for meg, kunne latt meg få tenke det selv. Første gang er på romanens tredje side, der Sigrid og Edit har tatt leseren med inn på bedehuset, og bedehusmadronen Ågot beskrives. Fortelleren undres over ”hva hun lo av, hva hun drømte om, om hun noen ganger gråt” – men det er en forslitt frase, den gir ikke Ågot liv i settingen den er skrevet i. Og det er underlig hvordan denne tross alt perifere karakteren skal åpnes når språket så langt er distanseskapende – og hvorfor lurer fortelleren på dette? Svaret får vi ikke i løpet av boken, og det har heller ikke noe å si.

[ LES FLERE ANMELDELSER HER ]

I veien

Senere samme kveld ser Sigrid ansiktet sitt i speilet ”som om hun aldri hadde sett det før”. Igjen en frase som er så mye brukt at den ikke makter å si noe om henne. Og her er en av bokens utfordringer: Språket står noen steder i veien for leserens engasjement. Samtidig beskrives naturen, årstidene og deres endringer med større inderlighet og innside enn hva tilfellet er for karakterene – og dermed zoomer boken ut, bildet blir større, vi er i et omskiftelig tidslandskap, et maleri som starter med to ungjenters tur på sparkstøttingen til møtet på bedehuset en mørk vinterkveld.

LES OGSÅ: Linnéa Myhre holder seg for mye på overflaten i ny roman

Brister ikke

Det er først etter giftermålet er i havn at de handlingsdrivende gnisningene i boken starter. Igjen står de to søstrene i sentrum, og det unevneligste skjer med Edit. De rolige dagene blir vonde og hektiske på innsiden, men alt lukkes gammelmodig inn og skal ordnes bak hjemmets lukkede dører. Vonde hemmeligheter vokser til det nesten brister – men det brister jo aldri – heldigvis og dessverre.

Embret, Sigrids mann, beskrives som ”den skyggeaktige læreren” et sted tidlig i boken. Han er en fyr uten antenner, en som kanskje har drømmer, men som aldri klarer å blåse liv i dem. En som stjeler et diktmanuskript han finner og forsøker å gi det ut som sitt eget, skjult for alle. Man blir vond inni seg av å leve på løgner. Det er hardt og tungt – men det er slik de velger å leve. Mer enn et påprakket levesett er alt hemmeligholdet et livsvalg hos Sigrid, Edit og Embret. Om det er slik de opplever det eller ei.

Langt unna

Boken stiller spørsmål ved om løgnen er verre enn forbrytelsen. Kanskje er den det, kanskje er det to sider av samme sak. Å leve med løgn er et bevisst valg og samtidig en dvelende pine. Denne dvelingen sammen med distansen språket og tonen skaper, passer inn i panoreringen, i det store bildet. Men for den som vil dykke ned og vil inn i handlingen, er dette en bok av den tyngre sorten.

”Han hadde liksom vært langt unna når han sto helt nær,” sies det om skolelærer Embret. Slik er opplevelsen av å lese boken også: å være langt unna selv om en er helt nær.

LES OGSÅ ANMELDELSE AV SORG-BOK: Hvor vender man seg med en historie og sorg som ikke skal finnes?

Bibliotek