Anmeldelser

Livsglede, vemod og desperasjon

Fire venninner. De har feiret bursdager, brylluper og runde år. De er midt i livet og har et hav av tid foran seg. Så får en av dem Alzheimer.

«Eg heiter Bente» er et stykke hverdagsdramatikk uten store fakter, men med en nerve av livsglede, vemod og desperasjon. Bente er 55 år, en dyktig journalist med et nytt prosjekt på gang: Hun skal skrive om livets høydepunkter. Til det bruker hun venninnene, og nå er de på tur til havet der de trosser vind og vær og kaster seg i bølgene. En opplevelse mange vil drømme om, og et fellesskap som har båret gjennom tykt og tynt. Samtalen går som den gjerne gjør for folk på 50+: Du vet, den filmen der han spilte han der … , åh, hva heter han igjen! Han som er gift med hun … lyse, du vet, som spilte i…

Fornektelse og fortvilelse

Men brått blir det alvor. Bente får Alzheimer. Hun forteller det selv, men går igjennom faser av fornektelse, fortvilelse og raseri før hun blir så hjelpeløs at hun ikke lenger kan ta hånd om seg selv. Siden hun er ugift og barnløs, blir det venninnene som tråkker til, og herfra utvikler det seg en fortelling ikke bare om Bente, men også om venninnene. Det glade fellesskapet krakelerer, og opp velter hemmeligheter, sjalusi, sorg og sinne. Likevel holder de sammen, og forsøker så godt de kan å hjelpe den stadig sykere Bente.

I Hildegun Riises skikkelse er hun like høyreist og flott som i rollefigurens beskrivelser av seg selv, og veien hun får fra selvstendig og sterk til tuslete og sammensunket er følsomt og presist fremstilt. Rundt seg har hun Hanne (Ingunn Beate Øyen), travel, sliten og snill, og Vera på jakt etter svar på livets gåte. Elisabeth Sand skaper et morsomt og ømt portrett av en kvinne i evig uro og jordfargede klær. Mens den atskillig yngre Marie (Ulrikke Hansen Døvigen) skjuler sine depressive anlegg bak et saklig og ryddig ytre.

En av oss

Det er i samspillet mellom de fire at stykket har sin styrke. I episodiske glimt fra nåtid og fortid følger vi dem i ulike konstellasjoner, det er varmt og humoristisk gjort, presist og musikalsk gjennomført. Forfatteren og skuespilleren Rikke Wölck som mange vil kjenne fra danske filmer og tv-serier, har sine ord i behold når hun sier at stykket først og fremst handler om vennskap. Og regissør Anne-Karen Hytten har understreket «en av oss»-poenget når hun innledningsvis lar skuespillerne sitte blant publikum som fire av de mange andre voksne, velkledde og oppegående kvinnene som dominerte publikum på premieren.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Men det er også et stykke om å bli syk og miste kontrollen. Alzheimer-diagnosen rammer stadig flere, og mange av oss har en «Bente» i sin nærhet. Spørsmålet om hvem vi er når vi ikke lenger er oss selv, eller om hvordan omgivelsene takler en sykdom det så langt ikke finnes noen behandling for, blir stadig mer presserende, og det er øyeblikk underveis i «Eg er Bente» der halsen snører seg i angst for en diagnose som kan føre til at du ikke finner veien hjem. I stykket løser Bente sitt eget problem med å be om assistert selvmord, en løsning som på mange måter virker dårlig forberedt i teksten. En venninnegjeng med så tett samhold og så mye oppdrift, burde de ikke kunne bære også dette?

Voksne, kloke og dyktige

Om dette vil meningene være delte, og temaet vil ganske sikkert bli diskutert når flere av forestillingene utover høsten skal ha innledninger av fagfolk med spesialkunnskap om Alzheimers sykdom. Likevel, og uansett hvordan en opplever slutten, er dette en forestilling som holder oss i ånde, ikke minst på grunn av de fire voksne, kloke og dyktige skuespillerne på scenen.

Les mer om mer disse temaene:

Liv Riiser

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser