Anmeldelser

Livreddende sirkusdans

Forestillingen er hverken fugl eller fisk, men du store som den gjør inntrykk! Danserne, sirkusartistene og skuespillerne spiller på hjertestrengene med kraft og følsomhet.

Med noen klasser fra videregående skole i salen hadde As a Tiger in the Jungle norgespremiere i Bærum Kulturhus fredag. Det ble en gripende opplevelse, delvis fordi vi vet at forestillingen forteller en sann historie. Men er det sirkus, teater eller dans? Det er neimen ikke godt å vite.

Gripende

Likevel er det umulig ikke å bli grepet. Forestillingen handler om barn som blir solgt som slaver til et indisk sirkus. Vi vet at alle de tre som medvirker er frigitte slaver etter år i brutalt fangenskap. Loan TP Hoang forteller at hun som den eneste i sin familie overlevde flukt i båt fra Vietnam. Hun havnet i en flyktningleir, og ble som liten solgt til et sirkus.

Aman Tamang og Renu Ghalan presenteres som tvillinger, som havnet samme sted på grunn av familiens nød i Nepal. Et brutalt regime. Opp klokka fire om morgenen, trening til klokka ni, bare avbrutt av et glass melk med eggeplomme klokka sju. Etter frokost: dagens første forestilling. Deretter to eller tre forestillinger til. Så til sengs.

Hver dag fra hun var 4 til 14 år gammel hadde Renu det slik. Da var hun en av de heldige som ble reddet av Kailash Satyarthi, mannen som fikk Nobels Fredspris sammen med Malala Yousafzai i 2014.

Akrobatikk

Men én sak er å ha en gripende historie å fortelle. En annen er å formidle den. Måten regissør og manusforfatter Sverre Waage har gjort det på, er nydelig. Han har beholdt fortellingen om slavebarna som bærende element. Gjennom knappest mulig formulerte ord får vi vite det vi trenger. Resten blir vist ved dans og akrobatikk.

Strengt tatt kunne man ønske at ordene var redusert enda mer, slik at forestillingen hvilte enda tyngre på dansen og musikken. Da ville den blitt mer helstøpt. Men som en del av Den kulturelle skolesekken, er det antakelig bra at forestillingen er såpass tydelig.

Intuitivt

Aman og Renu står for noen særdeles inntrykksfulle dansenumre – både på gulvet og hengende i lufta i en stor, svingende ring. Samspillet mellom dem er så intuitivt og organisk at de tidvis oppleves som én kropp.

I kombinasjon med den indiske, rolige og likevel nærmest suggererende musikken blir man sugd inn i bevegelsen. Det er så gripende at opplevelsen blir fysisk – tårene presser på.

Aldri borte

Mellom disse sterke dansenumrene er det partier av mer fortellende karakter. Vi forstår at livet i sirkuset ikke bare er tragedie, men også rommer opplevelser som personene gjerne vil gi seg hen til. Dette kan også forklare hvorfor de ønsker å fortsette med dette arbeidet selv etter at de er blitt satt fri.

Det blir også formidlet klart og forståelig for oss at sporene etter årene i slaveri aldri vil bli borte. At opplevelsene noen ganger vender tilbake til dem med stor kraft, ja at de vonde årene alltid ligger der inne i sjelen.

Det oppleves derfor sterkt og riktig at forestillingen slutter som den gjør: Ikke med et bravurnummer som disse artistene åpenbart ville være i stand til, men ved noen ganske saktmodige statements før de stiller seg opp med ryggen til oss. Lyset dempes og en enslig tone fader ut. Resten av historien foregår nå i våre hoder. Og jeg kan love, at der lever den.

Anmeldt av Marianne Lystrup

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser