Kultur

Linjer mellom ­kjærlighet og historie

Håkon Bleken tegner opp linjer mellom historiens og ­kjærlighetens krefter i sine ferskeste malerier.

Et av kjennetegnene ved høy alder er at man ikke går rundt grøten lenger. Siden det ikke er noen tid å miste går man rett til saken­ selv. I sine siste to utstillinger går Håkon Bleken, som er blitt 91, fryktløst til kjernen av hva ting handler om: Død, aldring, samt kjærlighetens og historiens krefter­ som romsterer der nede under samtidens og hverdags­livets overflate.

Og han gjør det med en vitalitet­ enhver ungfole kan misunne ham.

Andre rom

Det er flere – i ­positiv forstand – forholdsvis lette malerier å se her, noen muntre, andre preget av begjær og flirt. Den lekne penselføringen skisserer mann og kvinne som urformer: Dette er ikke individer, men ideer om paret og de kritiske tilstandene som gir form til forbindelsen mellom dem.

LES OGSÅ: Samtale med Håkon Bleken

Bleken bruker form og farge for å bryte opp rommet de forskjellige parene befinner seg i. Bakgrunnen er ikke bare bakgrunn eller ramme for de sentrale figurene, men manifestasjoner av andre steder og andre tider. I Kjærlighet I (2019) ser vi et par stående vis-a-vis hverandre, og til venstre for kvinnen trekker et lyseblått felt i bakgrunnen henne mot et annet rom, et sted utenfor veggene hun nå er fanget innenfor. Til høyre for mannen: et mørknende felt gjennomtrukket av en hard, sort, form som binder ham til stedet: En buktende «arm» som utgår fra ­figuren snor seg rundt kroppen hans. Mellom dem konkretiserer et vindu den komplekse relasjonen mellom dem: ornamentene, formene som holder figurene på plass i rommet og seg selv, er i ferd med å løses opp, flyte ut.

Foto: Multifoto AS for Håkon Bleken/Galleri Brandstrup

Kjærlighetskampen

I Likegyldighet I (2019) – et av de ­sterkeste verkene i kretsen av kjærlighetsmotiver – ser vi en gul tåke sveve i bakgrunnen: Den truende tilstedeværelsen av en annen, mulig partner som trekker kvinnen ut av tosomheten­ hun i dette bildet ser ut til å forlate? Situasjonen poengteres gjennom den hvite duken som kvinnen kaster fra seg. Det hvite feltet svever i rommet som en metaforisk bro som setter punktum mellom de to som brytes fra hverandre, men også forbinder dem. Den opprivende opplevelsen av at en du elsker forlater deg eller omvendt, er mest kontant skissert i maleriene hvor to figurer er fullstendig sammensmeltet, men i indre opprør som i Hat I (2019) eller Ekteskapelig scene (2019), hvor form og innhold har eltet de to partene sammen til en stridighetens deig. Her er det de rene kreftene av frastøtning og tiltrekning eltet i hop til et bilde av både emosjonell og kroppslig kamp.

LES OGSÅ: Ser en advarsel i Ibsens tenåring

Bruddflatene i den amorøse­ kampen har sitt motsvar i ­Blekens velkjente bruk av avis­utklipp som kollasj-grunning for flere av sine andre malerier. Disse kollasjene av alt fra reklame,­ til politiske kommentarer og feature-artikler hever den menneskelige kampen opp på et mer allment plan. Her er det ikke bare snakk om den problematiske ­relasjonen mellom to mennesker, men om vår samtids underliggende, mangslungne mosaikk av historiske impulser og krefter.

Sprikende oversikt

Det beste verket på denne utstillingen er Hommage til Paul Celan (2019), hvor vi ser utklipp fra en bok om Holocaust, et tema Bleken stadig kommer tilbake til. Bak sammensetningen ligger tanken: Hvordan se en sammenheng i noe så grusomt? Rundt billedfragmentene har kunstneren tegnet en sirkel som skal illudere en klokke med visere som bøyer av mot høyre. Med sin blodrøde farge ser de like mye ut som kutt i en kropp som tids­anvisere. Kanskje bildet ­viser hvordan ­organiseringen av historien i en kronologisk orden vil gjøre vold på de enkeltskjebner som blir forsøkt presset inn i tidslinjen? At det ­likevel er for­søket verdt å formgi det forferdelige og tilsyne­latende usammenhengende vitner ­verkets blotte ­eksistens om, tenker jeg, og husker noen linjer av poeten Bleken hyller i verket. Selv om han ikke kunne fange inn krigens vold, kunne Celan ikke unnlate å prøve.­ Hans poesi var «det uskrivbare hardnet til språk», som han formulerte det.

Livets intime rom

Jeg har stor sans for denne kartleggingen av forskjellige menneskelige kamper. Særlig fordi det oppstår en berøringsflate mellom historiens krefter – de store linjene – og våre livs intime rom. Kunne vi ikke si noe lignende om denne utstillingen? At både kjærlighetens og krigens kompleksitet ikke kan fanges og fullt ut forstås i et bilde, men at vi i det minste kan nærme oss det «uskrivbare» når det har fått en form, et rom, hvor de ulike kreftene kommer til syne? Da kan vi i det minste nærme oss blindfeltene i våre liv, i vår fortid. På den måten minner også Bleken oss om at våre liv ikke er unndratt det som har skjedd før oss: Våre livshistorier er uvegerlig flettet sammen med historiens linjer og våre forsøk på å forstå oss selv er forbundet med hvor godt vi forstår mennesker i det hele tatt.

Slik er politikk, historie, kunst og kjærlighet forbundet.

Ketil Røed

kultur@vl.no

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur