Bøker

Like usann som jeg er uvirkelig

Bendik Vada finner nye ord på en livsfølelse typisk for generasjonen han tilhører.

Anmeldt av Ulla Svalheim

En påstand: Bendik Vada er typisk for sin generasjon når han i åpninga på den andre diktsamlinga si setter ord på et eksistensielt jag etter virkelighet. For er det ikke en ganske utbredt tanke at det i dette livet ikke holder bare å være i live, men at en må leve også, virkelig leve, hva nå enn det betyr?

Utbredt eller ikke, måten Vada målbærer denne trangen på, er høyst særegen. Den unge poeten, født i 1996, blei nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris i 2017 for utgivelsen Vak, skrevet på trønderdialekt. I årets bok benytter han imidlertid bokmålet når han i dikta i Virkelig igjen skildrer en søken etter sannhet, men kanskje mest av alt et uttrykk for den personen han er, men som han ikke helt føler at er noe. Kort sagt, en temmelig bestemt men også veldig gjenkjennelig livsfølelse av å se rundt seg og oppdage et stort rot – og også kjenne at en ikke deltar i dette rotet, eller mylderet, som er livet.

LES OGSÅ: Vigdis Hjorths siste roman handler om å forsone seg med forsoningen som uteble

Oppvåkning

Akkurat dette kan helt sikkert vært kjent for folk til alle tider, men det første som møter leseren etter epigrafen, er heller ei enkel linje som implisitt betoner dette som nytt: «tidligere ble man virkelig idet man sto opp». Når jeg blar om og leser videre, får jeg bekrefta denne antagelsen om at livet var enklere å få dreis på tidligere. Dikterjeget savner retning, og kjenner seg avskåret fra det som før ga svar:

«foreldrene våre ser oppover og framover / de likte ikke sine foreldre / som bare så oppover / for å finne sitt eget bjørkeprisme // nå er oppover dekt med et gitter / som spalter alt lys til skjærende tall / og bortover dekt med et glass / så reint at hver generasjon / dytter sine unger inn i det // jeg aner ikke hva jeg leter etter»

Det åndelige oppover er bytta ut med tallenes ikke akkurat metafysiske virkelighet, og framskrittets bortover (jeg leser det som framover) har blitt en vegg å stange i. Men dikterjeget søker tilbake mot det guddommelige: «jeg vet ikke hvem som prater sant /derfor ser jeg opp».

LES OGSÅ: Den feilbarlige Merton har fulgt meg gjennom tykt og tynt, skriver Olav Egil Aune

Original stemme

Dette leder han til de aztekiske mytene om den fjærkledte slangeguden Quetzalcoatl. Hvorfor akkurat dit, lurer jeg mens jeg leser. Har denne guden noe å gjøre med hegra som går igjen i flere av dikta, og som også har noe magisk guddommelig over seg? Men den reint logiske forståelsen må gjentatte ganger vike for opplevelsen av at Vada gjennom de mange ulike motivene med vilje strør om seg med – for å lage et rot, men også en meningsoverflod som ekspressivt skildrer dikterjegets krise og vei ut av den.

Også det språklige og klanglige registeret er stort. Diktas rytme glir tidvis over i rim, i gjentakelser, mens orda spenner fra det infløkte som preger mytereferansene, til det naturlige og praktiske som finnes i skildringer av hav og fiske, til det undrende, såre, og også til det helt enkle, som når det står «jeg er redd» aleine på ei side.

Tidvis kjenner jeg imidlertid blikket flakke etter jakt på feste. Når bokas tredje og avsluttende del introduserer et kjæreste-vi, lurer jeg på om mengden metaforer og motivkretser ikke blir i overkant stor for den lille diktsamlinga, om den ikke hadde tjent på å bore mer i én type uvirkelighetsfølelse, heller enn å hengi seg til et assosiasjonsspekter som i alle fall for denne leseren framstår litt tilfeldig.

Samtidig, i det mylderet disse søkende dikta er, opplever jeg at Vada klarer å sette nye ord på en livsfølelse som ellers gjerne velter seg i banaliteter. Det er godt gjort.

---

Dikt

  • Bendik Vada
  • Virkelig igjen
  • Oktober
  • 51 sider

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker