Lekent og skjebnetungt

Klaverkonsertene til Beethoven frister til utagerende virtuoseri og gir mye makt til solisten. Sveinung Bjelland spilte med en indre ro og åpne, distinkte fraseringer – ikke langt unna Beethovens eget pianist-ideal.

Komponisten urfremførte klaverkonserten selv i Praha i 1798. I all beskjedenhet slo han fast at de største pianistene også var de største komponistene.

[ LES FLERE KULTURSAKER HER ]

Enhetlig

– Men dagens pianister hopper opp og ned på tangentene med sine innøvde passasjer. Det betyr ingenting! En stor pianovirtuos spiller alltid opp mot en større enhet, slo Beethoven fast.

Overdrevent pianist-artisteri var helt fraværende hos Sveinung Bjelland. Han hoppet ikke mer opp og ned enn det som er nødvendig for å åpne opp for både de nydelige melodilinjene og krydderet i fraseringene.

Og i partiene der pianisten er helt alene om musikken (cadenza), leverte Bjelland finslepen fleksibilitet. Fra å ligge litt under fartsgrensen, gjennom ledige temposkift – og hele tiden i pakt med en lang linje av lekenhet.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Mørk energi

Beethovens musikalske dramatisering av den romerske generalen Coriolanus tragiske skjebne åpnet konserten. I Skjebne-symfonien (nr. 5) skapte dirigent Andrew Manze den litt mørkere energien som kontrast til de lyse, Mozart-inspirerte sidene i pianokonserten.

LES OGSÅ: Gjør det enklere å søke kor-støtte