Lekende lett i Margreth Olins nye film

Symbolsk nok er barnehagens seksårsgruppe som spikker og syr sine egne kjepphester, et gjennomgående tema i Margreth Olins nyeste film Barndom. Filmskaperen har i forkant vært tydelig på hvorfor hun har laget denne filmen: Hun ønsker å påvirke politikerne. Barndom er et kampskrift til forsvar for barns frie lek.

Flue på veggen

Dokumentaren følger barna i Aurora Steinerbarnehage på Nesodden i et år. Vi får være med på turer i skogen, julespill og påskeeggjakt, og får se hvordan det spikkes, høvles, bakes og synges.

Utenom et par tekstplakater i begynnelsen av filmen, er det ingen intervjuer eller fortellerstemme som fortolker inntrykkene. I tidligere filmer har Olin vært til stede med en tydelig og personlig fortellerstemme. Denne gangen har hun derimot trukket seg tilbake som flue på veggen.

Det er et smart grep dersom du ønsker å gi inntrykk av at filmskaperen ikke påvirker det som skjer, men heller har en registrerende rolle. Ved å la scenene utspille seg uten innblanding eller forklaring, kan dokumentaren virke mer autentisk og troverdig. Men det er en illusjon, Olin forteller vel så mye med hva hun velger å vise fram, og ikke minst hva hun må ha valgt bort.

LES OGSÅ: Olin forsvarer den frie leken

Fantasi

Barndom er mer et stemningsbilde enn en sammenhengende fortelling. Vi får et blikk i barns fantasiverden, der snøen blir til verdens største tyggis, bregnegreiner blir hatt og skogen blir kulisser til fjernsynskjøkken. Olin går inn i øyeblikk og episoder, og hun går tett på barna og observerer hvordan de leker, både alene og med hverandre.

Øyeblikkskildringene er poetiske og vakre, og filmen er varmt og sanselig fortalt. Barna er naturlige og frie, noe som tyder på at det har vært god tillit mellom dem og filmskaperen. Men Olin portretterer tilværelsen i barnehagen som så å si friksjonsløs. Vi får aldri se noe hyling og grining, det er ikke noe snørr eller søling. I stedet får vi presentert solsida av barnehagetilværelsen – store barneøyne som med undring utforsker verden.

LES OGSÅ: Selv barnas lek skal i dag ha en strategi og et mål. Nå ber forskere oss se annerledes på saken.

Harmoni

Det kan jo faktisk hende at alt er harmonisk i denne barnehagen, som ligger idyllisk til i skogkanten på Nesodden. Barna klatrer og leker ute, og Olin viser hvordan barna bruker naturen til å skape sine egne bilder. Poenget er å vise at barns fantasi er grenseløs når det legges til rette for fri lek.

Samtidig er det åpenbart at ikke alle barnehager kan ha naturen så tett på. Det blir aldri gjort noe poeng ut av at det er en steinerbarnehage, men når du vet det, er det vanskelig å la være å se Barndom som et varmt forsvar av steinerpedagogikken. Det ser nemlig ut som om barna har det veldig bra i denne barnehagen, der for øvrig Olins egne barn også har gått.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Debattinnlegg

De fleste norske barn bruker store deler av dagen sin i barnehagen. Det er viktig å diskutere hvordan barna skal bruke denne tida. At Margreth Olin har frontet en tydelig agenda i denne saken, som handler om mindre målstyring og mer fri lek, lukker tolkninga av filmen. Det er umulig å ikke lese Barndom som et innlegg i debatten om hva barnehagens innhold skal være. For dokumentaren som film er ikke det nødvendigvis en styrke. Men som debattinnlegg er det ærlig, fordi det gir seeren mulighet til å vurdere framstillingen med det i bakhodet.

Og det er fint å se hvordan barna utfolder seg kreativt uten de voksnes regi. Samtidig er det viktig å huske til tross for tittelen på filmen, består barndommen av mer enn det som foregår innenfor gjerdet i barnehagen.