Lang ferd mot litteraturens oase

Hvem er jeg i verden? Hvordan skal jeg ­kunne finne min plass i et samfunn som defineres av digitale mediers deling og en rastløshet ingen Facebook-konto vil kunne slukke?

John Erik Rileys siste bok ­skriver seg inn i essayets ­tradisjon for selvransakelse og kultur­kritikk, men tar flere ­omveier enn de fleste. Iblandet den essayistiske reisen finnes ­fototeoretiske betraktninger, reiseskildringer, ­betraktninger rundt familien og på hvilke ­måter litteratur og kunst kan skape pusterom i en hese­blesende virkelighet.

Panoptisk mentalitet

I en ­digital tidsalder kan du se alle og alle kan se deg, uten at vi egentlig kan lokalisere hvor ­utkikkspunktet befinner seg. Man er overdrevent synlig, men samtidig mangler man et ­terreng hvor synligheten er mer ­konkret. Den enorme tilgangen på ­informasjon er et gode, ­synes Riley å mene, men det fratar oss samtidig en evne til å være til stede, både der vi faktisk er, men også i det vi ser. Som når den syriske gutten dukket opp på en strand i Tyrkia: Bildet ble et universelt bilde på krigens ­grusomhet, men ­distribusjonen av det svekket vår evne til ­virkelig å erfare det bildet viste:

«Vi ser ikke hvilke konkrete hendelser som har ført til ­disse situasjonene, hvem som bryr seg om barna eller har forsøkt å redde dem, får ikke vite ­hvilken sang de likte best, eller hva ­favorittleken deres var.»

Mulige fluktruter

Det finnes nemlig, hevder Riley, midlertidige frisoner hvor vi kan finne en pause fra overvåkningen. Det er også her vi kan finne et frirom fra trangen til å overvåke oss selv og andre. Hele boka søker etter slike soner, og finner dem blant annet i kunstneren Walter Benjamins begrep om historien, i Banksys Dismaland (et slags dystopisk Disneyland snudd på hodet), i den svært ofte siterte ­forfatteren Ralph Waldo Emerson, og i øye-
blikk hvor man hengir seg til øyeblikket fremfor trangen til å dele erfaringer og bilder online.

Mest av alt finner forfatteren en frihet i fotografier, som det også finnes en lang rekke av i boka.

Ørkenens nullstilling

Bildene er forfatterens egne, og viser ­steder i periferien av samfunnet: Hus­hjørner, baksiden av et hode og skygger som bryter opp og legger seg på tvers. «Fotografiene var ment å være små innhegninger, små fristeder der blikket og horisonten møttes.» Vel og bra, men også ganske svevende. I en samtale med en annen fotograf på slutten av boka faller brikkene mer på plass.

Han må vise det han vil vekk fra også, han må ville noe med bildene som blir synlig i dem. ­Fotografen John er inne på ­essensen av Rileys bok: Han sirkler rundt grøten uten å komme frem til noen utvetydig og klar posisjon eller løsning på problemene.

Kognitive avbrekk

Det er ­dette jeg både liker og misliker ved boka. Tidvis er den langdryg, men det er fordi det blir for mye ­digresjoner som ikke driver ­teksten fremover, ikke på grunn av bokas lengde i seg selv. Men lest mer velvillig er det nettopp ­denne essayistiske vandringen, nølingen med å si noe endelig, som drar tekstens reise ut nettopp dit forfatteren ønsker. Bokas digresjoner er i seg selv den type frirom han jakter på. Mot slutten av boka – som er den beste delen – er han inne på hvordan boka og ­lesningen kan være et slikt kognitivt og menneskelig avbrekk:

«Teksten er ikke noe som ­vokser ut av støyen omkring, der og da, men er snarere et ­alternativ til omgivelsene. Den er et tilfluktssted, et avsondret og lukket rom. Et unntak fra ­regelen, en oase.» Nettopp.

Indre og ytre reise

Jeg ­skulle ønske at han kom til denne ­kjernen oftere og fortere, for selv om bokas lengde kan betraktes som en demonstrasjon av hans syn på livets oaser, er Øyner i ­ørkenen til tider for slentrende og ufokusert. Flere partier ser jeg ikke poenget med, deriblant en lang utlegning om en reise i ­sporene til Douglas Couplands Generation X. Dette partiet til­fører lite, og gjentar ting som sies flere ganger andre steder.

Hvis forfatteren vil ­beholde ­lesere som jakter på frirom som han selv, må intensiteten i ­teksten opprettholdes selv på de lange strekkene. Om boka er et frirom i kulturen, må det vel også være et poeng å ikke ­utfordre ­tålmodigheten altfor mye med ­avsporinger – da vil unødig mange falle av lasset.

Vennskapelig reise

Jeg savner også noe mer grundige refleksjoner rundt tenkerne han stadig vekk trekker veksel på, særlig nevnte Benjamin og Emerson. Hvorfor diskuteres de ikke grundigere når de er så viktige på ferden?

Men når boka er slutt er det ingen tvil om at jeg har satt pris på reisen, tross alt. Mye av grunnen til det er bokas oppriktige ­undersøkelse: Omveiene er forbundet med en ­reell nysgjerrighet – ja, noen ganger også eksistensiell nødvendighet. Dermed kjennes som jeg har tilbakelagt lange strekninger med en god venn når jeg legger boka fra meg. Og når vi er på turer med vennene våre vil det jo alltid være partier hvor samtalen går litt tregt.