Kvinner sett med kvinners blikk

Vi må ta en omvei om gullpalmevinneren Blå er den varmest fargen (2013) av tunisieren Abdellatif Kechiche. Filmen skildret flott hvordan den unge skolejenta Adèle våkner seksuelt idet hun med angst og beven faller for Emma, en kvinne med blåfarget hår som hun møter på gata.

Men det sørgelige var at regissøren synes å tro at lidenskap bare blir overbevisende på filmduken hvis skuespillerne gjennomfører akten under opptak, ikke bare later som. Kechiche dropper antydningens kunst og tværer ut sexscenene (den lengste er på fem minutter) slik at tilskueren havner i en kikkerrolle lik den man inntar ved synet av porno.

Slik blir de to skuespillerne redusert til tradisjonelle objekter for det mannlige blikket og begjæret, det motsatte av hva filmens prosjekt for øvrig syntes å være, nemlig å vise den følelsesmessige berg-og-dal-banen som Adèle gjennomlever i møte med den eldre Emma.

Portrettoppdrag

Helt annerledes er tilnærmingen hos franske Céline Sciamma i Portrett av en kvinne i flammer. Også her handler det om to kvinner som oppdager hverandre med blikket, men den kvinnelige tilnærmingen hos regissør så vel som rollefigurer er å søke et langt dypere kjennskap enn bare det fysisk tiltrekkende.

Fortellingen finner sted på 1700-tallet da kunstneren Marianne med mye strev frakter sine lerreter, fargetuber og pensler til en avsidesliggende herregård ved havet. Oppdraget hun har fått, er å male et portrett av husfruens voksne datter, Héloïse, slik at bildet kan brukes for å få giftet henne bort til en mann i Milano.

Men Héloïse er imot morens planer og nekter å la seg portrettere. Den første kunstneren som prøvde seg, fikk bare malt ferdig kroppen kledd i en grønn kjole, men kom ingen vei med ansiktet.

Når Marianne skal ta fatt, får hun beskjed om å late som hun er selskapsdame og male Héloïse ut ifra observasjon og hukommelse.

Slik starter et spenningsfylt spill mellom maler og motiv, mellom Marianne og Héloïse, der to kvinnelige blikk utforsker hverandres trekk, mimikk og personlighet.

På et tidspunkt gir begge etter og overgir seg til forelskelsen. Lidenskapen er høyst kroppslig idet de kysser hverandre intenst og går til sengs. Men regissøren bryr seg ikke om å vise samleiet og lar oss bare se et nakent bryst etter akten.

Mens Kechiche endte i pornografiske klisjeer, er Sciamma opptatt av hvordan to kvinner oppdager hverandre som hele mennesker med et vidt følelsesregister.

LES INTERVJU MED REGISSØREN: – Jeg ville skildre en kjærlighets­fortelling som virkelig lever

Umåtelig vakkert

Når Portrett av en kvinne i flammer er blitt en slik utsøkt opplevelse, skyldes det at kamera, lyssetting og fargebruk skaper scener som minner om de vakreste malerier. Filmfotograf Claire Mathon har gjort en strålende jobb.

Idet Marianne banker på i herregården, åpnes døren av en tjenestejente med stearinlys i hånden. Det ovale ungpikeansiktet lyses opp som på bilder malt av George de la Tour (søk ham opp på nett og se).

Også fargene ute er formidabelt gjengitt, som når blonde, blåøyde Héloïse og mørkhårede, brunøyde Marianne møtes på stranden. Himmelen er blå, solen glitrer i dønninger med hvite skumtopper som slår mot klippene. Naturen blir en dramatisk bakgrunn for kvinnene, den ene kledd i rustrød, den andre i blåsvart kjole. Vivaldis komposisjon Årstidene utgjør et storslagent akkompagnement.

1700-tallsfilm kan fort signalisere kostymedrama, men her får klærne en dypere funksjon, som da Héloïses kjole tar fyr en kveld hun står ved et bål i marehalmen, eller da Marianne ser moren kle opp datteren i brusende hvitt – en brudekjole Héloïse ikke ønsker å bære.

LES OGSÅ: Sterke kvinnelige portretter fra den arabiske verden gir ­stemme til islamsk ­kvinnekamp

Kvinneliv

Sciamma har et blikk for sider ved kvinners liv som ofte ignoreres. Ved langbordet på kjøkkenet sitter tjenestepiken Sophie og broderer mens Marianne og Héloïse gjør sine hverdagssysler, en umåtelig vakker scene.

Nesten sjokkerende dristig blir regissøren når hun antyder emner som menstruasjon og abort. Sophie er blitt gravid og trenger hjelp av de to andre kvinnene til å fjerne fosteret, noe de først prøver ved hjelp av gamle kjerringråd.

Da dette ikke hjelper, følger de Sophie til en kone som utfører aborten mens kvinnens barn kravler rundt ungpiken. Handlingen er noe Héloïse i etterkant ber Marianne male et bilde av – et motiv jeg aldri før har sett i kunstnerisk gjengivelse. Sciamma vil løfte fram tabubelagte erfaringer og synliggjøre solidaritet mellom kvinner.

Sterke sluttscener

Moren får sin vilje med Héloïse. 1700-tallet er ikke en tid for å leve ut kjærlighet mellom samme kjønn. Etter å ha malt ferdig portrettet forlater Marianne herregården mens Héloïse må vente på en skjebne styrt av konvensjoner.

Men i et par korte, svært talende sluttscener, lagt til noen år senere, forstår vi at de to kvinnene aldri glemmer hverandre. Å ha blitt elsket og sett som et helt menneske er en opplevelse de resten av livet vil lengte intenst tilbake til.