Når vi grubler over problemene vår tid byr på er det ikke alltid lett å vite hva man skal foreta seg. Krig, nød, autoritære ledere, surt debattklima, høyreradikale krefter på fremmarsj og terrorfrykt gjør at man rett og slett får lyst til å begrave hodet i en pute noen ganger. Og kanskje det er akkurat det vi bør gjøre, tross alt? Om ikke permanent så i hvert fall for å skape et pusterom i all elendigheten?

Beathe C. Rønnings verk skaper slike pauserom – et sted å hvile hodet – i en kaotisk tid. Hennes bidrag er det enkleste, men også det mest kontante på denne utstillingen.

LES MER: Innesperringens frigjørende øyeblikk

Nødvendig selvomsorg

I en serie fotografier ved navn Antidrama (2017) presenteres vi for utsnitt av forskjellige dramatiske begivenheter, deriblant overlevende etter bombingen av Twin Towers, en skoleskyting i Finland, terrorangrep i Mogadishu og en flyktningeleir i Palestina. Rønning rapporterer likevel ikke om brutalitet og tristesse, ikke direkte, fordi hun fokuserer på detaljer som fjerner oss fra det grusomme; vi ser en flik av en T-skjorte, en kamelbuk (?), en vegg. Hvorfor se vekk fra begivenhetenes sentrum på denne måten?

Rønning skaper et bilde av hvor mye vi trenger å beskytte oss selv fra det forferdelige. Utsettes vi konstant for krig og elendighet vil vi etterhvert overmannes av det vi ser og da vil vi ende i blindhet og fornektelse. Nødvendigheten av denne formen for selvomsorg er lett å glemme i en tid hvor så mye og så mange gjør krav på oss fra alle kanter. Rønning poengterer verdien av tilbaketrekningen gjennom å dekke hele endeveggen i gallerrommet med puter: et universelt bilde på hvile og avskjerming. Javisst, slik er det: For å kunne se andre og kunne ta konsekvensen av det vi ser må vi jevnlig snu oss vekk.

Autoritær svakhet

I en krevende tid er det også lett å dele inn ting i forenklende kategorier. Et særtrekk ved vår tid er fremveksten av en nynasjonalistisk høyreside som dyrker autoritære ledere som Donald Trump, Vladimir Putin og Recep Erdoğan, men hvor finner vi nyansene i dette bildet? Eirik Sæthers installasjon Father’s Figure (2018) gir en uvant og morsom innfallsvinkel.

Verkets sentrum er et lite hus som fungerer som kino for et videoarbeid, hvor vi ser far og sønn i «dialog»: Poden, som sitter med ryggen til oss, leser en tekst for en ufordragelig far som hele tiden avbryter, bøtter innpå vin, knuser glass, spiser demonstrativt sjuskete og spytter ut maten han ikke liker. Sønnen ignorer farens usympatiske adferd og fortsetter ufortrødent å lese. Videoverket skaper en forunderlig kontrast mellom dannelse og den type hensynsløs adferd vi kan se hos Trump og tilsvarende «sterke menn».

LES MER: Mytologi og vitenskap på samme lerret

Narrativ sammenheng

Det tar litt tid før det synker inn, men forløpet viser at den sterke faktisk er sønnen, fordi han opprettholder sitt prosjekt – å lese det han har skrevet – mens den «sterke» er usammenhengende, patetisk og gjennomgående idiotisk.

Sæther gir et komplekst bilde av de autoritære symptomene i vår tid og vår uklare relasjon til tradisjoner, samt forholdet mellom generasjonene. Opplesningen forankrer hendelsen i noe konstruktivt; den manifesterer en vilje til sammenheng selv under vanskelige omstendigheter, men også en respekt for farens dømmekraft – og dermed en bevaring av far-sønn-relasjonen – uansett hvor ufortjent den måtte være. Det konstruktive momentet i filmen samsvarer med hvordan huset filmen vises i er satt sammen av restmaterialer fra butikker og hotell, kanskje for å understreke at det som vanligvis betraktes som overflødig kan brukes til å bygge et hjem. Verket ender dermed opp, noe paradoksalt, som et bilde av håp, for om man strategisk forteller sine egne historier og ser hva som kan bygges av det andre har kastet fra seg vil verden likevel bevege seg videre.

Teknlogisk liv

Ayatgali Tuleubek The Gut is a Second Brain er det mest slående på utstillingen, visuelt sett. Jeg tror ikke jeg har sett noe lignende: Rundt i rommet, på hvitmalte stativer, henger tarmer som blåses opp av sirkulerende luft som pumpes ut fra en maskin som henger på veggen.

Verket tar utgangspunkt i den snodige erfaringen av å ha kontrastvæske i kroppen og gjennomgå en CT-scan; vi er idag prisgitt teknologien for å finne ut hva som ikke fungerer i systemet. Men ikke bare det: sirkulasjon av væske og gjennomlysning av legemet kunstneren forteller om avdekker også et langt større avhengighetsforhold mellom menneskeliv og teknologi. I et hefte som er vedlagt verket kan vi lese en veldig oppfinnsom og underholdende dialog mellom blant annet filosofen Martin Heidegger og teknologioptimisten Ray Kurzweil. Der Heidegger mener den teknologiske utviklingen løsriver oss fra både naturen og oss selv fordi alt håndteres som ressurser vi kan tjene penger på, står Kurzweil for et syn hvor alt i bunn og grunn er et teknisk anliggende: Både sykdom og miljøproblemer er noe vi kan løse når vi får en teknologi som kan nøytralisere problemet.

Hva skjer egentlig når vi tenker sånn?

LES MER: Kunsten å se med andres øyne

Kunstneriske tidsbilder

Tuleubeks anliggende er ikke hans egen kropp, selv om installasjonen i en viss forstand plasserer oss i et forestilt tarmsystem og bruker hans fortelling om kroppsskanning som en inngang til mer omfattende utfordringer: det stadig mer uavklarte forholdet mellom biologi og teknologi.

Tuleubek er mer radikal enn både Sæther og Rønning, fordi han transformerer et problem i vår tid om til et genuint originalt kunstnerisk uttrykk, samtidig som han berører etiske og filosofiske problemstillinger som stikker dypt, for hva er egentlig et menneske? Hvis en naturlig død kan «løses» gjennom for eksempel medisinsk behandling og nanoteknologi er vi ganske visst frigjort fra de biologiske begrensningene som i millioner av år har definert oss som tenkende og følende vesener, men har vi ikke da, på samme tid, mistet kontakten med den undringen som har gjort oss til vesener som kan elske og tenke?

God start

Vel ute på gata igjen – med vinterens første snøfnugg fykende inn i ansiktet – tenker jeg at denne utstillingen er en tredelt samtidsdiagnose. Mens Rønnings verk skjermer om nødvendigheten av å ta vare på seg selv samler Sæther seg om substansen i det å fortelle en historie når ting rundt deg er i oppløsning. Men det er de snodige tarmene, og surringen fra maskinen som pumper luft i dem, som vil leve lengst i meg.

Kan tarmer, noen puter og evnen til å fortelle historier redde oss? Nei, men disse verkene – som henger sammen og supplerer hverandre i sin forskjellighet – er et spennende sted å begynne å tenke på den merkelige tiden vi lever i.