Kunsthistorisk opprydning

Mye kretser rundt kjærligheten i Sverre Bjertnæs’ kunst. I denne utstillingen, som ser både fremover og bakover, er hans kjæreste rammet inn og plassert over en peis, som om det er stedets husgud. Vi ser henne på en kanne og en vase også: selv hverdagslivets redskaper er gjennomtrukket av kjærligheten. Det er som om det er umulig å se noe sted uten at hennes ansikt også dukker opp.

Men selv om kjærligheten er navet i kunsten, handler ikke Bjertnæs’ kunst om ham selv. Når han tenker over livet og kjærligheten gjør han det på vegne av oss alle.

LES MER: «Det er hjerteskjærende å se den døvstumme gutten forklare hva han har sett»

Samarbeidets språk

Bjertnæs er i en pågående dialog med kunsthistorien og andre kunstnere. Det er åpenbare sitater fra Peder Balke, Arne Ekeland, Harald Sohlberg og Edvard Munch. I tillegg kommer den yngre Christer Glein, samt Håkon Bleken og Bjarne Melgaards billedunivers – de to siste gjennomsyrer til tider Bjertnæs’ kunstnerskap fullstendig. I refleksjonen rundt seg selv benytter Bjertnæs seg av et språk som bringer ham ut på scenen, som gjør det han sier allment.

Noen ganger mister han tråden i den andres stemme, som i flere av tegningene i Melgaard-stil. Disse manifesterer ønsket om løsrivelse gjennom den tynne streken som strekker seg utover arket, men mange av dem forblir likevel vel tett på kilden. Det er først gjennom introduksjonen av mytiske figurer fra dyreriket – padder, fugler – Bjertnæs kutter navlestrengen og gjenvinner fotfestet i eget billedunivers.

Problemet her er ikke så mye at de ligner Melgaard, men at de isoleres fra fortellingene som gir Bjertnæs’ verker sammenheng.

Skjørt reisverk

Et motiv som gjentas mange ganger – og fungerer bedre – er Adam og Eva som drives ut av Paradis i Masaccios freske Utdrivelsen av Paradiset (1425). Insisteringen på dette parets sorg blir et universelt bilde på hvor lett det er å miste den paradisiske kjærligheten, men også at man deler skjebne og kan bevege seg videre sammen om man vil og kan. Tre figurer i en revolusjon (2016) mer enn antyder at veien ut av paradis kanskje heller er en revolusjon, hvor man får kontroll over egen skjebne: Her er det som om den menneskelige kroppen og det fattede ansiktet faller på plass etter utdrivelsen.

Et annet interessant verk er Nimis (2014-15), som handler om den vanskelige forhandlingen en kunstner står ovenfor når han skal ta innover seg kunsthistorien som nærer ham. Selve byggverket som har gitt verket navn er den svenske kunstnerens byggverk av drivved på en strand i Sverige: gebrekkelig og høyttravende står de der som en manifestasjon av kunstnerens trassige egenvilje, men også verket – og ambisjonen bak det – sin skjørhet. At ens egen stamina kan holde reisverket stående beror på om man kan integrere de impulsene man tar innover seg eller ikke, og hele tiden truer alt med å rase, slik en kunsthistorisk bølge fra et Peder Balke–maleri slår innover billedrommet i maleriet.

LES MER: Kulturhistorisk museum i Oslo har laget en forbilledlig utstilling om hvordan ubehagelige deler av historien har druknet i verdenshavene.

Nødvendig selvbetraktning

Denne selvbetraktningen med andre som linse får en interessant vri i Nozinan (2004), hvor kunstneren har gjenmalt Caravaggios klassiske Narkissos (1597-1599) ved siden av en ape som lepjer i seg vann. Myten om Narkissos går som kjent ut på at en ung, vakker mann forelsker seg så mye i sitt eget speilbilde at han drukner seg i det. Sammenstillingen av dette urbildet på selvforelskelse og et helt nødvendig behov – å stille tørsten – skaper en spenning mellom nødvendige behov og forfengelighet som setter i gang tankene. Kanskje Bjertnæs vil formidle at selvbetraktninger er like viktige for å leve godt som å stille tørsten? Vrangforestillinger som narsissisme kan dessuten understøttes av å medisineres bort, noe bildets tittel antyder: Nozinan er er angstdempende og antipsykotisk middel.

Å kunne holde fast omrisset av seg selv uten å forelske seg i det er uansett en viktig øvelse. Jeg fornemmer at Bjertnæs' beveger seg i den retning med maleriet Fallet (2018), hvor en mannsskikkelse holdes på plass i et rutenett. Eller er det et fengsel?

Delikat balanse

Om vi hever blikket og ser på helheten i utstillingen er den påfallende inderlig – det er selvundersøkelser, rusproblematikk og kjærlighet som ligger under mye av det vi ser. Samtidig er bredden av medier og uttrykksformer usedvanlig omfattende; det finnes knapt den stil Bjertnæs ikke har vært innom. At han behersker dem alle svært godt er imponerende, men det er heller ikke til å komme fra at bredden i orienteringen noen ganger kan se ut som at han ikke helt vet hvor han skal med alt sammen.

Sitatmosaikken er dermed en delikat balanse. Bjertnæs' håndterer det godt, ofte med briljans, men jeg må innrømme at jeg er spent på om han vil snevre inn bredden fremover og kanskje komme enda tettere på seg selv. Det kan ihvertfall utstillingstittelen – Ikke alt som har vært, skal være med videre – tyde på. Det er definitivt en fordel om ikke alt er med videre.

---

Kunst

• Sverre Bjertnæs
• Ikke alt som har vært, skal være med videre
• Haugar Vestfoldmuseene
• 27. april - 8. september

---