Kunsten å se det oversette

Kjetil Røed – kultur@vl.no

Over et rør i taket henger et bånd av typen vi pakker inn gaver til jul eller bursdager med. Den henslengte draperingen tilsier ikke at det er noe særegent ved det vi ser, for slike masseproduserte bånd er sjelden noe vi vier oppmerksomhet.

Men dette er ikke noe vanlig innpakningsbånd, det er Untitled (Silver Drawing #2), altså et kunstverk av Ane Mette Hol. Nøysomt har hun tegnet strek på strek på en hvit papirstrimmel, slik at båndet skal se ut som et vanlig innpakningsbånd.

Vi må gå tett på for å se håndens arbeid.

LES OGSÅ: Gjør kunst av flyktningkrise

Etterlignet innpakning

I en annen serie verk presenteres vi for papirfolderen og silkepapiret Hol selv har oppbevart noen av sine tegninger i. Eller, mer presist, presenteres vi for en tegnet kopi av dette oppbevaringspapiret. Igjen er originalen nøyaktig tegnet opp for å få frem den riktige fargen på et papir som har vært i bruk lenge og skiftet farge, fått skjolder. Hol har til og med brettet og tilført rifter i papiret slik at slik den opprinnelige utgavens slitasje skal være komplett.

I et annet verk har Hol tegnet en plakat, som opprinnelig var et forstørret fotografi til en av hennes tidligere utstillinger. Hvorfor skape disse raffinerte kopiene?

Både plakaten, båndet og papirfolderen har kun en forbigående, praktisk nytte, for deretter å forsvinne inn i glemselen. Men gjennom kopien og tegningen holder Hol fast ved det forgjengelige, henter det frem fra glemselen og det trivielles gråsone.

Ny synsvinkel

Hol viser alle disse forbigåtte materialene en omsorg ved å speile dem, tilføre dem håndverkets langsomme tid og den oppmerksomheten fra oss det inviterer til. Slik skaper hun også en avstand fra den maskinen som opprinnelig laget disse tingene.

Når en maskin produserer ting uten menneskelig signatur, uten særpreg og omtanke, ligger jo ikke forholdene til rette for at vi skal se gjenstanden med særlig mye interesse. De masseproduserte tingene behandles jo av oss med samme type likegyldighet som produksjonsformene som avler dem ofte artikulerer.

Oppmerksomhetens verdi

Det Hol lager er derfor ikke bare håndverksmessig forseggjorte kopier av originaler – hvor vi knapt kan se forskjellen – men modeller som inviterer til reflekterende oppmerksomhet hos betrakteren.

Poenget er ikke at vi skal se noe bestemt i nevnte bånd – eller de andre kopiene som befinner seg på denne utstillingen – men at vi skal bli oss bevisst at en langsom oppmerksomhet er verdifullt i seg selv, fordi det avføder en undring og nysgjerrighet som åpner for en bredere horisont rundt originalens antatte verdiløshet.

LES OGSÅ: – Kunsten er til å tenke med

Tviler på det verdiløse

Verdien av oppmerksomheten Hols håndverk skaper, strekker seg med andre ord mye lenger enn originalen – eller kunsten – fordi de insisterer på et refleksjonsrom hvor vi ikke aksepterer en ting eller et materiale som opplagt verdiløst. Slik peiler Hols kunstverk seg inn mot en måte å orientere seg i verden på, hvor det å se nærmere på ting og tenke seg om grundig – særlig når det gjelder det mest uttalt kassable – erstattes (i det minste delvis) av tvisyn og nysgjerrighet.

Hol griper ikke bare tak i hvordan vi ser, men hvordan vi lever. Hennes kopier er forslag til hvordan vi kan se det som vanligvis vurderes som uinteressant, som noe mer eller annet.

På tingenes parti

I forlengelsen av dette synet ligger en interesse for hva ting egentlig er – hvor de kommer fra og hva slags kvaliteter de har bak det umiddelbare.

I en effektivisert og rask verden ser vi jo lett bare stereotypier. Slik betraktet kunne vi si at det å tegne noe, gjenskape noe steg for steg, handler om å skaffe seg oversikt. Å skape en håndverksmessig kopi er uttrykk for en vilje til å gi tingene en tid og et sted, en identitet og en tilhørighet som er verdt å utforske og lodde dybden av.

På tingenes parti

Betyr det at, om vi skal følge Hols «metode», at enhver form for trivielt produkt skal betraktes med den største interesse?

Nei, men det betyr at vi med fordel kan ha med oss et ekstra refleksjonsnivå når vi forsøker å finne frem blant tingene vi omgir oss med. For om vi tar oss tid til å tvile på det selvsagte, vil vi opparbeide en aktpågivenhet for alt det som ellers kasseres uten at noen bryr seg. Vi er ikke lenger fange av egne overbevisninger.

Det ligger en forventning i en slik holdning som tar tingenes parti – uansett hvor de kommer fra – og som, ved å studere dem nøye, nødvendigvis vil speile oss selv. For når det sikre erstattes med nysgjerrighet og tvil – av refleksjon – vil vi, i det minste for et øyeblikk, legge maskene til side.