Anmeldelser

Kunsten å ikke forstå

Aller best er Kunsten å spørre når den åpner små rom i ordstrømmen og vi forsones med å ikke vite.

En sekvens i oppsetningen Kunsten å spørre sitter igjen i meg, og gjør at alt annet bærer: Parizel danser. Han er et barn eller en slags hellig dåre. Miriam Hansen Troøyen spiller rollen med en blanding av troskyldighet og styrke som jeg ikke vet hva jeg skal kalle, om ikke gripende. I Parizels dans finnes det verken ironisk distanse eller selvhøytidlig alvor, noe som på ulike vis preger alle de andre karakterene i stykket.

Skal jeg være helt ærlig er kanskje disse minuttene av forestillingen så viktige, fordi de er det eneste jeg er helt sikker på at jeg forstår. «Det handler ikke om å forstå,» sier man gjerne om kunst, og det er vel og bra. Men å oppfatte en slags følelse eller et budskap – uansett hvor selvmotsigende og forvirrende det måtte være – det skal man kunne forvente.

Sann følelse

Kunsten å spørre eller reisen til det sonore landet er basert på et stykke av Peter Handke.

Åtte fremmede er samlet i «det dype nord». Stedsbeskrivelsen lyser i bokstaver på bakveggen som buer utover scenerommet.

Et gammelt par (Mari Maurstad og Per Christian Ellefsen) er kledd i beige, med matchende belter. De har en varm humor seg i mellom, og bryter stadig ut i unison, revyaktig sang. Et ungt skuespillerpar har ikke på samme måte slått seg til ro med tingenes tilstand. Gjennom forestillingen skifter de febrilsk kostymer. De spiller og spør, midt i oppdagelsen av at de har mistet evnen til å framstille en sann følelse. Er det fordi de ikke har stilt de rette spørsmålene?

Spill og spørsmål

Et spørsmål skal gjerne følges opp av en lyttende holdning, men i Kunsten å spørre har de fleste replikkene mer av monologen enn dialogen i seg. Dette er typen forestilling der man risikerer å føle seg litt dum. Referansene er mange, lagene med ironi like så. Det er krevende og givende stoff. Når jeg velger å ikke fortvile, er det fordi jeg tror opplevelsen min er i tråd med hva oppsetningen vil. Det handler mer om å la seg treffe av det estetiske uttrykket, enn om å forstå eller ikke forstå Handkes tekst (i Elisabeth Beanca Halvorsens oversettelse). Å ikke forstå noe burde jo være en utmerket forutsetning for å mestre kunsten å spørre?

Grantrær av plast er plassert rundt på scenen. Kunstig snø skytes ut fra sidedører, vidåpne og opplyste slik at vi ser inn i korridorene bak scenen. Alt er falskt. Spørrespillet er Handkes tittel på stykket. Spill kan bety lek, konkurranse, eller framførelse av ulike kunstformer, teater eller musikk. Noe konstruert eller kunstig er det uansett.

Å stille spørsmål er på sin side selve grunnsteinen i vestlig filosofi – bare tenk på Sokrates. Troen på at et spørsmål kan gi svar har overlevd årtusenene.

Forsoningen

Når jeg «forstår» stykket, eller i alle fall får mye ut av det, har det like mye med form å gjøre som med innhold. De falske rekvisittene, bildene som flimrer, paljettprydede klesplagg som dras på og kastes av, forteller om dobbeltheten som oppstår når vi kobler ordene «spørre» og «spill». Vi later som og lyver for å komme fram til sannhet.

Antagelig som en kommentar til debatten rundt Peter Handke i forbindelse med Ibsenprisen i 2014, har regissør og dramaturg valgt å trekke inn utdrag fra en artikkel av Handke. Her stiller Handke spørsmål ved det han mener er ensidig mediedekning av serberne under Bosniakrigen. Personlig ville jeg ha foretrukket å ikke måtte se stykket i lys av Handke-debatten. Det frister til å bruke hans eget stykke mot ham, noe jeg – og sikkert mange andre – i så fall ville gjøre på for tynt grunnlag.

Skuespillerprestasjonene er alle solide og friske. Dansesekvensene, scenografien og musikken åpner små rom i forestillingen, der vi forsones med å ikke vite, eller ikke forstå. Øyeblikkene oppstår når ordflommen stilner, eller vi får anledning til å le, både av karakterene og av oss selv. De (og vi) prøver så hardt, og oppnår så lite, med alle våre spørsmål og spill. Det er god underholdning. Samtidig dreper ikke stykket troen på at de rette spørsmålene finnes.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser