Film

Krigen utenfor hjemmet

Kammerspillet «Insyriated» skildrer den syriske borgerkrigens konsekvenser, sett fra innsiden av et forskanset middelklassehjem.

I mars har borgerkrigen i Syria pågått i syv år, og den uoversiktlige situasjonen har fostret flere dusin dokumentarfilmer, de fleste med et mål om å forklare hvordan geopolitiske avgjørelser påvirker den menneskelige situasjonen. Belgiske Insyriated, spilt inn i Libanon, er det første ordentlige forsøket på å skildre krigen i dramatisert form. Den har noen paralleller til kinoaktuelle Utøya 22. juli: Skuddsalver man bare ­hører, avgrensninger i tid og rom, lange­ kamerakjøringer, og et ­ønske om å fortelle ofrenes historie, fra ­deres ståsted.

Krigen utenfor

Det første man legger merke til er lyden av krig: helikopterflapping og spredte skuddsalver utenfor en romslig bygårdsleilighet i den en gang så vakre hovedstaden Aleppo. En krets rundt familien til den omsorgsfulle og strenge matriarken Oum Yazan har forskanset seg i hjemmet, mens krigen raser utenfor. Byens veisperringer og kontrollposter og en innledende tragedie forårsaket av en snikskytter etterlater kun kvinner, unge, barn og eldre til det som skal bli et kammerdrama bak forskansede dører.

Med håndholdt kamera tas vi med til en hverdagslighet fremdeles urørt av de ytre stridighetene.­ En vannbeholder på kjøkkenet vitner om vanskelige tider, men her er også kaos av fargerike tannbørster i tannglass, tenåringsjenter i toalettkø, velbrukte bokhyller, ubekym­r­ede plakater med poporkestre og romfartøy, stue med innrammede familiebilder og et spisebord som snart skal bli av en viss betydning for handlingen.

Konstruert

Insyriated beskjeftiger seg med menneskeskjebner og zoomer aldri ut til militærstrategi, politisk ansvar eller bakenforliggende årsaker. Vi vet ikke hvilken gruppering som gjør livet stadig mer truende for de fire generasjonene i leiligheten, der uvissheten og temperaturen stiger – filmen ønsker heller å si noe allment om mennesker i ekstreme situasjoner.

Regissør og manusforfatter Philippe Van Leeuw forsøker å nå dette målet med enkle virke­midler, med bilder som ikke viser volden direkte, men som samtidig går temmelig langt i en skildring av fornedrelse og voldtekt. Det er ment å være nøkternt og realistisk, men sekvensen er iscenesatt på en anstrengt, oppstyltet og villet måte, det føles overtydelig og teatralsk, på den dårlige måten.

Den bekymret-vakre filmmusikken med piano og strykere ­føles unødvendig i utgangspunktet, og går ofte fra å være overforklarende til rett ut sentimental, overfølsom og lettkjøpt. Det er ukledelig, ja umusikalsk i det som skal være realistisk kammerdrama.

Selve dramaet er heldigvis bedre ivaretatt. Et svært godt ensemble, med den israelske palestineren Hiam Abbas som husfrue og midtpunkt, skaper troverdige personer av sine rolle­figurer, selv i de mest oppkonstruerte scenene.

Klaustrofobisk

Likevel tar man seg i å gruble over hva den iranske kammerspillmesteren Asghar Fahradi, som vant Oscar for både Nader og Simin: Et brudd (2011) og En handelsreis­ende (2016) kunne fått ut av et slikt materiale. Han ville mest sannsynlig laget en film som var mer rendyrket og mer menneskelig kompleks.

Insyriated har premiere på norske kinoer til helgen, men den ble vist under filmfestivalen i Berlin allerede for et drøyt år siden. Den er tilgjengelig på DVD på nett, i butikker og på ­biblioteket.

Selv om filmen er velspilt, klaustrofobisk og full av gode hensikter, oppleves den dessverre­ like konstruert som sin tittel, som antakelig er et ordspill på «incarcerated» – innesperret. Vi lærer lite nytt om situasjonen i Syria eller om krig generelt. Det i utgangspunktet prisverdige ­humanistiske prosjektet skjemmes av melodrama, grove persontegninger og enkle løsninger.

«Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner», skal kirkelederen og reformatoren St. Bernhard ha uttalt. Her er det Philippe Van Leeuws begrensninger som menneskeskildrer og filmskaper, snarere enn hans åpenbare godhetsambisjoner som har resultert i en film som dessverre bare er middels god.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film