Kosmisk krigføring i gråsonene

For et år siden var det premiere på A Force Awakens, episode sju i den ikoniske Star Wars-serien, som handler om jedi-riddernes kamp mot de mørke kreftene i en galakse langt, langt borte. Hvis du blir litt forvirra av at det plutselig dukker opp en ny Star Wars-film allerede nå, er ikke det så rart. Disney-konsernet, som har tatt over Star Wars-franchiset, har nemlig klemt inn en ny og frittstående film mellom de ordinære episodene.

Rouge One er en Star Wars-fortelling – en spinoff om du vil – og altså ikke en del av hovedhistorien. Filmen står på egne bein, samtidig som den forklarer et viktig hull i historien til den første Star Wars-filmen, Episode IV: Et nytt håp, som kom i 1977. Hvis du lurer på hvorfor Darth Vaders Dødsstjerne sprengte så lett, bør du se Rogue One.

LES OGSÅ: The Force Awakens er både moderne og retro på en gang

Masseødeleggelsesvåpen

Filmens største fordel er at den slipper å forholde seg for mye til den lange Star Wars-arven, og alle historielinjene som følger den. Den inneholder noen små drypp av referanser til de gamle filmene, men ellers er det meste nytt og friskt. Dessuten trenger du ikke å ha sett alle de andre filmene for å ha glede av denne.

Mens de originale filmene handler mest om de gode kreftene som skal nedkjempe de onde, har Rouge One en mer politisk innfallsvinkel. Jediene er nærmest utryddet, og imperiet har galaksen i et jerngrep, under Darth Vaders kommando, og med keiseren som øverste leder. Samtidig prøver Opprøreralliansen å knuse imperiet og frigjøre folket.

Vitenskapsmannen Galen Erso (Mads Mikkelsen) blir tvunget av imperiet til å utvikle et nytt masseødeleggelsesvåpen. Imperiet sier de skal bruke det for å skape fred, men sannheten er at den såkalte Dødsstjerna skal bli sterk nok til å kunne utslette en hel planet.

Mens faren blir tatt, klarer Galens datter Jyn å gjemme seg for imperiets soldater. Hun blir reddet fra skjulestedet av Saw Gerrera (Forest Whitaker), lederen for en beryktet geriljagruppe som er kjent for sine brutale terrorangrep.

Vi møter Jyn (Felicity Jones) igjen femten år seinere. Da er hun i imperiets fangenskap, men under falskt navn. I mellomtida har også faren bygget ferdig Dødsstjerna. En pilot har stukket av fra imperiet og risikerer nå livet sitt for å finne Saw Gerrera. Han påstår å ha en beskjed fra Galen som forteller hvordan opprørerne kan knuse imperiets masseødeleggelsesvåpen. Siden Galen ses på som en forræder av opprørsstyrkene, er Galens håp at Saw Gerrera vil tro ham når han sier at han har samarbeidet med imperiet for å kunne sabotere våpenet til slutt.

LES OGSÅ: Star Wars skulle gjøre unge interessert i religion

Krig

Selv om handlingen utspiller seg i en oppdiktet verden, er det ikke vanskelig å finne paralleller til vår egen. Rogue One er først og fremst spektakulært og underholdende eventyr, men regissør Gareth Edwards tegner likevel opp scener som ligner de vi ser nærmest daglig i nyhetene. Vi ser brutale terroranslag, der bombene springer midt i folkemengder. Skillet mellom rett og galt er ikke åpenbar, og her er det faktisk geriljakrigerne som framstilles som heltene, selv om de beveger seg i moralske gråsoner. Og som i kriger flest, er det stort sett bare tapere.

Da George Lucas skapte Star Wars-universet på slutten av 70-tallet, hadde han et ønske om at unge mennesker skulle bli åndelig interesserte gjennom å se filmene hans. Kraften, som jediridderne henter sin styrke fra, kan leses som et bilde på Gud. I Rogue One er jediene fraværende, men vi får likevel bli med til deres hellige by Jedah, som filmskaperne i intervjuer har sammenlignet med både Jerusalem og Mekka. Det blir derfor en symboltung handling når imperiet bestemmer seg for å teste sitt nye supervåpen mot nettopp denne byen.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Fargerik gjeng

Hvis imperiet skal stoppes, må Opprøreralliansen finne tegningene til Dødsstjerna. De setter sammen et team bestående av utypiske heltefigurer: Den unge jenta Jyn, den usikre imperie-avhopperen Bodhi Rook (Riz Ahmed), den tøffe opprørslederen Cassian Ando (Diego Luna), og den fryktløse soldaten Chirrut Îmwe (Donnie Yen), som er blind og ofte må reddes av kameraten Baze Malbus (Wen Jiang). Ingen av dem er hvite menn, og kontrasten mot imperiets stramme generaler, som det visuelt er umulig å ikke sammenligne med naziregimet, kunne dermed ikke vært særlig større.

Vi må heller ikke glemme roboten K-2SO (Alan Tudyk), en omprogrammert droide fra imperiet, som gir de nødvendige, komiske avbrekkene når handlingen blir for intens.

LES OGSÅ: Gjør det noe med oss mennesker om maskinene blir mer intelligente enn oss?

Uten lyssabler

Visuelt er Rogue One mørk og skitten. Vi får bli med til en rekke nye planeter, og en av de viktigste scenene foregår på stranda på en tropisk planet, noe som gir en fin, visuell kontrast til de rufsete og mørkkledde opprørerne.

Dessuten blir det stjernekrig helt uten lyssabler, men det glemmer du at du burde savne. Rogue One står støtt på egne bein, selv om noen gamle kjente dukker opp i små øyeblikk.

Vi trengte kanskje ikke denne filmen, men når den først er her, er det gøy å se at en ny Star Wars-film kan funke uten å lene seg tungt på nostalgieffekten, slik A Force Awakens gjorde. Rogue One må være den beste julegaven fansen kunne håpe på.