Kormusikk av ypperste klasse

Det norske solistkor har vært et ledende ­ensemble i norsk korliv i flere tiår. Selve navnet kan virke som en selvmotsigelse, for ikke alle solister lar seg like lett innordne i et kollektiv. Men her har vi med godt skolerte sangere å gjøre, som har musikalitet og fleksibilitet til å opptre både som solister og som lydhøre ensemble­sangere.

Nytt og gammelt

Forrige søndag åpnet Solistkoret sin sesong i Margaretakyrkan i Oslo, i anledning Ultimafestivalen. Kveldends hovedverk var Frank Martins messe for dobbeltkor fra 1922/26. Men før dette fikk vi høre Laudi av Ingvar Lidholm (1921–2017), Cities av Evelin Seppar (født 1986) og En ego campana av Nana ­Forte (født 1981). Det første verket ble skrevet i 1947 og de to siste i 2016.

Alle stykkene tar for seg ­relasjonen mellom Gud og mennesker. Lidholm bruker tekster fra det gamle ­testamente mens Forte og Seppar setter musikk til dikt fra henholdsvis renessansen og vår tid. Uttrykket er forskjellig, men har flere ­felles substanser. Tonespråket er grunnleggende tonalt, men med noen fritonale utsving. Lidholms ­Laudi er for lengst blitt en klassiker, mens de to ­andre stykkene synes allerede å få en viss utbredelse. Solist­koret fremførte disse stykkene med stor sikkerhet og fikk de ulike ­elementene til å smelte sammen i en overbevisende helhet.

LES OGSÅ: Solistkorets framføring av Johann Sebastian Bachs motetter er stort, og det skygger likevel ikke for noen.

Skulle ikke fremføres

Frank Martins messe er kanskje ikke et verk man ville forvente å få høre på en festival for ny ­musikk. Det forsvarte likevel godt sin plass i programmet. Frank Martin (1890–1974) var født i Sveits, men levde en stor del av sitt voksne liv i Nederland. Han hadde opprinnelig ikke tenkt at messen ­skulle utgis. Han så på den som et anliggende mellom seg selv og Gud. Noen av hans studenter fikk nyss om verkets eksistens og fikk overtalt ham til å publisere det. Men det var først i 1963 at det ble fremført.

Martin var en inderlig ­troende mann. Man skulle ikke tro at hans reformerte bakgrunn skulle gi ham så stor innsikt i de gamle messetekstene som verket ­viser. Messens fem satser henter sine tekster fra den klassiske ­messe, som vi gjenkjenner fra både ­katolsk og luthersk tradisjon. Disse leddene er en viktig del av en århundrelang fromhetstradisjon og spiritualitet. Deres kontekst i messen er viktig for å forstå innholdet og assosiasjonene som vekkes. Denne koden har Frank Martin klart å ­knekke. Det merkes i musikken hvor det i messe­feiringen er naturlig å knele i ærbødighet; i undringen over ­inkarnasjonen og i alvor over ­møtet med Kristi lidelse og død.

LES OGSÅ: Bjørg Lewis forstår det ­essensielle i Bach sine cellosuiter.

Magisk

De lange melodilinjene i ­Martins tonespråk minner om elementer i gregoriansk sang. Disse dobles ofte av flere stemmer, mens de andre akkompagnerer. Formspråket er preget av polyfon linjeføring, kombinert med homofone akkorder der samme tekst og rytme går igjen i flere stemmer. Den tokorige formen utnyttes til fulle, gjennom imitasjoner og kontraster. Særlig er Agnus Dei-satsen ­gripende, der det ene koret synger akkompagnerende akkorder, mens det ­andre har lange partier med unsione melodilinjer i synkopert rytme.

Solistkorets oppfør­else var magisk. For anledningen var de kun 20 stemmer i ­koret, men volummessig var det mer enn tilstrekkelig i Margareta­kyrkans takknemlige akustikk. Litt ujevn fordeling i stemmegruppene ­kunne av og til merkes, uten å være sjenerende. Klangen er ­homogen og ren, ofte med fornemmelse av renstemt temperering, der akkordene hviler fullstendig.

Fremførelsen var rik på nyanser. Kor og dirigent visste når de skulle gå på i tempo og intensitet, og når de skulle gi tid og ro. Det siste var merkbart i Credosatsens overgang mellom korsfestelsen («Crucifixus») og oppstandelsen («et resurrexit»). Den ­sterke forte­klangen var majestetisk uten å være påtrengende. Men av og til kunne man ønske seg de svake partiene enda svakere.

LES OGSÅ: Tord Gustavsen spiller salmer og Bach.

Peter Dijkstra

Kveldens dirigent, nederlandske Peter Dijkstra, har gjestet Solistkoret flere ganger tidligere. Også denne gangen med stort hell. Han hadde fullstendig kontroll og oversikt, og ga presis og tydelig direksjon.

Messens vakre siste sats fikk en minneverdig avslutning. Ofte oppleves det som et antiklimaks når publikum bryter ut i applaus etter sluttordene er «Dona nobis pacem» – «gi oss din fred». ­Denne gangen klarte kor og dirigent å la den inderlige avslutningen gli over i en lang, meningsfull og ­ettertenksom stillhet. Ultimafestivalens kirkekonsert ga lys og varme i høstmørket.