Konstruert gravalvor

Nervøst piano og strykere. Grønnblek barskog som snus opp-ned. Vi forstår umiddelbart at ting ikke er som de skal være i danske Dronningen, en film der hovedpersonen innleder et seksuelt forhold til sin tenårige stesønn. «Nyansert og nådeløst» het det i programomtalen fra filmfestivalen Oslo Pix på forsommeren, den ble sågar sammenlignet med klassikeren Festen fra 1998.

Kunstferdig minimalisme

Juristen Anne (Trine Dyrholm) jobber med å støtte overgrepsofre, hun hjelper dem med å styrke troverdighet i retten. Privatlivet hennes er typisk for skandinavisk film: Moderne-klassisk funkisvilla ved skog, minimalisme-interiør i naturmaterialer, svensk lege-ektemann med bekymringsrynker og tette krøller. På grunn av samproduksjoner mellom nordiske land blir slike interskandinaviske ekteskap stadig vanligere på hjemlige skjermer og lerreter, ofte uten at rollefigurenes bakgrunner fra ulike nasjoner tilfører handlingen noe vesentlig.

Dronningen er et godt eksempel; hverdagen i det renskårne møblementet er ikke troverdig. Hovedpersonen leser sakspapirer på en perfekt oppredd seng, iført silkepysjamas. Hun er storforbruker av håndkrem - en lettkjøpt bibelreferanse til å toe sine hender, frasi seg ansvar. Replikkene er kunstferdige: «Jeg trodde vi hadde en avtale». «Da vi startet firmaet sammen, visste du hva du gikk til». Det leses eventyr om Alice som faller ned i kaninhullet for de perfekt friserte tvillingbarna.

Vi forstår at hovedpersonen blir desperat av slik kald fasade, men filmen er for helhetlig i det ensartete interiør- og kostymedesignet for sitt eget beste. Alt og alle ser ut til å komme fra nøyaktig samme fabrikk, det uniforme uttrykket går ut over realismen og dermed innlevelsen, ja selve poenget med filmen – å skape noe «nyansert og nådeløst».

LES OGSÅ: – Lars von Trier utfordrer og utvider rommet for hva kunst kan være, mener dansk filmredaktør.

Skjemt kjærlighet

Stesønnen Gustav er utstyrt med maskinkort klipp, gråmelert bomullsgenser med et enkelt gullkjede over. Han er en kjekk, gåtefull type, hvis kropp i høy grad blir objektifisert av (den mannlige) fotografen. Rollefigurens mystisk-erotisk magnetisme gjør altså juristen til overgriper.

Bare derfor? På grunn av et kjedelig ekteskap og en fargeløs minimalisme-hverdag? At motivasjonen for hovedpersonens seksuelle grenseløshet i så stor grad skyldes lidderlighet og begjær, gjør noe med sympatien.

På et tidspunkt, under en verandafest der det konverseres dannet og nippes til Aperol, setter Anne på Soft Cells' sexfikserte synthpop-versjon av «Tainted Love» og danser ensomt og demonstrativt – som om kjedsomheten og hungeren etter ungdommelig råskap ikke skulle vært tilstrekkelig forklart tidligere. Hun forlater de voksne og oppsøker Gustav, atter en gang. Tenåringen er definitivt delaktig i både flørt og samkvem, men forholdet er på alle måter asymmetrisk. Han er ressurssvak og sårbar, og hans historie skal, på forutsigbart vis, ta en tragisk «vending».

LES OGSÅ: Danske Sjarmøren viser menneskene bak statistikken.

Dramaets klisjefallgruver

May el-Toukhys (født 1977) spillefilmdebut som manusforfatter og regissør hadde blitt en betydelig styggere og mindre «nyansert og nådeløs» historie hvis kjønnsrollene hadde vært snudd, et tankeeksperiment vi oppfordres til å utføre. Ja, kvinner kan også oppføre seg svinsk og dobbeltmoralsk, men er det så eksplosiv kraft i akkurat det?

Dronningen er en alvorlig, menneskelig dramafilm, ment for å skape samtaler og debatt. Man tilgir dermed ikke klisjeene og den oppskriftsmessige handlingen på samme måte som i en erotisk thriller, der kontrakten mellom filmskaper og publikum er mer forpliktende. Slik blir Dronningen enda mer konstruert og kunstferdig enn Henrik Martin Dahlsbakkens sjangerforsøk En affære. Fjorårets norske film, der en lærer innleder et forhold med en elev, var et nokså vellykket spenningsdrama med overskudd, glimt i øyet og bakgrunnshistorier vi måtte gjette oss til. Dronningen styrer ikke klar av dramasjangerens verste fallgruve – oppstyltet, overtydelig sentimentalitet.

Den tvinger tankene og overlater lite til publikums egne vurderinger. Og det var vel ikke meningen.

---

Dronningen

• Dansk drama, regissert av May el-Toukhy
• Manus: Maren Louise Käehne & May el-Toukhy
• Med: Trine Dyrholm, Gustav Lindh, Magnus Krepper, Stine Gyldenkerne, Liv Esmår Dannemann, Frederikke Dahl Hansen.
• Danmark 2019
• 2 timer, 6 minutter
• Aldersgrense: 15 år

---