Anmeldelser

Konkrete pip frå kassa

Helene Hovden Hareides diktdebut er stundom litt platt, som ein tur på butikken kan vere. Men òg summande av liv og av lydar det er verdt å lytte til.

Meldt av Maria Horvei

Det er klart det er mogleg å få matvarer levert på døra, men daglegvarehandelen er no ein gong eit sentralt omdreiingspunkt i livet til dei fleste av oss – framleis. I diktdebuten Butikksongar tek Helene Hovden Hareide fatt i denne kjennsgjerninga, og skriv omriss av tre menneskes livssoger med utgangspunkt i deira veren i matbutikken. Dikta krinsar ikkje minst kring det å bli verande i eller å reise frå heimstaden, samstundes som Hareide opnar for refleksjonar kring den avstanden til naturalhushaldet og det globaliserte verdssystemet som butikkar som Kiwi og Rema 1000 jo er uttrykk for.

Konvensjonelle fraser

Tematisk er ikkje dette heilt ukjende varer hylla, for å seie det slik, og forfattaren (som er fødd i 1989) har då også noko til felles med fleire lyrikarar i sin generasjon: Ein viktig del av det som vert formidla er attkjennelege, kvardagslege erfaringar, fortald med eit språk som snor seg fram og tilbake over grensa mellom prosaen og poesien. Dikta er i heller liten grad berarar av tvitydigheit eller overførte betydingar, i staden føregår det ein leik med språket på eit meir openlys plan: Konvensjonelle fraser og omgrep vert vridd på, setningar vert brote opp på uventa vis, poesien i ein heilt reell situasjon vert framheva. Sånn sett er det nok mang ein ung poet av 2010- og 20-talet som vil føre opp Jan Erik Vold som føregangsfigur, også Hareide.

Når Hareide i opningsdiktet skriv om eit eg som, før han skal opne butikken, er «ute på fjorden / kastar nota mi om natta / når det nesten ikkje er noko å få», er det altså ein faktisk fisketur som vert skildra. Å sleppe dreggen ned «i den duppande halvmånen» er eit fint bilete, men det er også ei konkret skildring av speglbiletet av månen som duppar i vatnet. I diktet som følgjer vert det konkret også i typografisk meining: Orda vert spreidd ut på sideoppslaget, som ei visuell forsterking av det dei viser til: Summinga av lydar frå butikken, småprat og sladder som blandar seg med «ring ring i telefonane / pip når eg skannar varer».

Natur og sivilisasjon

Butikksongar er delt i tre, og i denne fyrste delen – «Ved frysedisken» – er forteljaren ein ung mann som (les ein både i og mellom linjene) er blitt verande i heimbygda, der han arbeidar i butikken, pussar opp farfarens gamle hus og er mottakar av postkort frå ei av dei som reiste. Både her og seinare i samlinga er Hareide på sitt mest inntakande nettopp når ho låner frå den konkrete poesiens verktøykasse og gjer typografien til eit berande element i dikta. I den tredje delen, «Ved europavegen», er tomromma kring orda spesielt meiningsberande: Hareide skildrar her eit (presumptivt) eldre «ho» – «ho som legg maten i trillebag / og stiller seg i køen / bak deg» – og det fragmentariske i språk og oppsett er ein enkel, men effektiv måte å skildre einsemd på. Det er, etter mi meining, den finaste delen av samlinga, ikkje minst når Hareide bind menneske, natur og sivilisasjon saman i ei (framleis heilt konkret) skildring som, «På kjøkenet skrur ho på springen / og Korevatnet renn / frå fjellet / til vassglaset / spyttet og svelget / gjennom blæra, og ut ...».

Også midtdelen, som spring frå ei kvinne som har reist frå familiegarden og skaffa seg utdanning og familie ein annan stad, har nokre gode ansatsar. Men brytinga mellom det kvinna lærte på universitetet om global økonomi og marknadsliberalisme, og det ho har med seg frå garden heime, er ikkje akkurat subtilt skildra («ved kjøkenbordet sat eg med reine neglar», eller: «Bøndene her burde konkurrere på same opne marknad som dei andre / sa eg, mens ho drog på seg kjeledressen»).

Instagrampoesien

Tendensen til knekkprosa – forstått som dei tilfella der det for denne lesaren ikkje gjev meining å bryte opp ein heilt grei setning med opptil fleire linjeskift – kastar ei viss skugge over samlinga som heilskap. Som: «i tankekartet / var samanhengen / mellom auka produksjon og fallande kornpris / lav priselastisitet, sto det». Ei anna skugge fell frå Hareides tidvise bruk av eit verkemiddel som i våre dagar er mest berømt misbrukt av Instagrampoesien: opne, enkle linjer som liksom forsøkerå dirre av det uuttaltes spenning, utan å lukkast («du hadde ny sveis / men eg kjente igjen blikket / du fekk då eg sa kva det kosta»).

Stundom litt platt? Ja, som ein tur på butikken kan vere. Men òg summande av liv og av lydar det kan vere verdt å lytte til.

Hareide er bokmeldar i Vårt Land. Vi har difor brukt ein ekstern skribent. Maria Horvei er redaktør i Vinduet.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser