Kongebrev i bokform

Vi er kommet langt med monark nummer tre etter nystarten i 1905, og det virker som om Norge har vært en rojalistisk suksess. Nå er de kongelige taler kommet som bok, og det ser lovende ut.

Forordet til verket er skrevet av Per Egil Hegge og dermed styrkes mistanken om at den nåværende monark er skaptrønder. Hans uttalelser i slike viktige saker tyder på en humor som likner på Jon Leirfalls. Men det er som kjent mange andre bånd mellom denne landsdelen og vårt kongehus.

Lav floskelfaktor

Hegge antyder i forordet en viss frykt for at boken kunne få en bedøvende ensformighet og høy floskelfaktor, men slik ble det ikke. Helt fra prins Carl kom inn i bildet som ny norsk monark var det klart at Norge skulle ha en monark med ryggdekning fra folket. Prinsen forlangte en folkeavstemning om saken: « Jeg ville ha sikkerhet for, at det var et folk og ikke et parti, som ønsket meg til konge, da min oppgave fremfor alt bør være å samle, ikke splitte.»

Det er grunn til å anta at Norge og nordmennene har et spesielt forhold til sitt kongehus. Det er ungt og nytt, og bærer ikke med seg så mange tunge antikviteter. Krig og eksil styrket båndene mellom kongen og hans folk, men håpet om seier kan ikke ha vært så overveldende de første krigsårene.

Skapt for hverandre

Det virker som om alle involverte ønsker å finne arbeidsmetoder som styrker så vel folk som trone. Det er ingen grunn til å lage en rankingliste over norske konger, men noen av oss har store vanskeligheter med å se noen forskjell mellom den nåværende monark, hans folk og hans land. De er som skapt for hverandre.

En liten hilsen fra kong Haakon den 10. juli 1941: «Hvor lenge kampen for rett og rettferdighet mot brutal makt og løgn vil vare, kan ingen vite. Men jeg er overbevist om, at det gode tilslutt vil vinde over det onde. En vil kanskje innvende, at det i denne krigen ikke er retten som er det avgjørende, men kanoner, tanks og fly. Oppgir en imidlertid troen på rett og rettferdighet for mennesker og nasjoner, har livet tapt sin verdi.»

LES KOMMENTAR: Inkluderende nasjonalstolthet

Dramatisk

Talene som er gjengitt i denne boka, er en slags dramatisk norgeshistorie. Den er blitt til i farlige og vanskelige tider og framtidsutsiktene er alt annet enn lyse.

Og hvordan skildrer de kongelige taleskrivere situasjonen? Haakon 7 er kort og formell, men han skriver og taler om hendelser som ryker av fare og dramatikk. Kong Haakon er ny i faget, han leter etter ord som passer, og dette er en mann som tar sitt oppdrag meget alvorlig.

Og så kommer en invasjon, en krig, der han viser at han er rett mann på rett plass til rett tid. Våre tre konger har alle vist hva de duger til. Og deres taler gir innblikk i hvordan de har tenkt og hvordan de ønsker å framstille seg. Det var jo nettopp slik de gamle romere brukte sine taler.

De norske kongetalene gir kjøtt og blod til vår nye historie, og kanskje det kan bli i meste laget. Men det er god lesning, og talerne representerer da en ganske overbevisende norsk suksess.