Knausgårds stemme

Fire skuespillere som alle er Karl Ove Knausgård – såpass må det være når 3.622 sider tekst skal kokes inn til to og en halv ­times teater. Men teaterversjonen av Min kamp snakker med én stemme og skaper et nytt hele av Knausgårds seksbindsverk.

De fire på scenen har nøytrale­ klær og dagligdags fremtoning når de setter situasjonen. De presenterer et «jeg» på 39 år, en mann som vil skrive alt om sitt liv. Året er 2008, stedet er Malmø, der han bor sammen med kone og barn. Når han ser seg i speilet, ser han en mann med dype furer mellom øynene, de bærer et mørke i seg. Og ett av temaene som skal løpe gjennom forestillingen er presentert: Kontrasten mellom det dagligdagse – «tilværelsens jevnhet» – og stormen i det indre.

[ LES FLERE ANMELDELSER ]

Nederlag og skam

Så bærer det i vei med det som Knausgård-lesere vil gjenkjenne. Gutte­livet i Arendal, forelskelsene, jentene,­ nederlagene og skammen, ­farens brutalitet og tilværelsens grunnleggende usikkerhet. I neste omgang forfatterskole, ekteskap, småbarnliv, gleder, sykdom og indre kriser.

Ole Andres Tandberg, som har dramatisert og regissert Knausgårds enorme tekstmasse, har klippet og limt, flyttet og flettet og skapt sitt eget forløp. Frampek og tilbakeblikk, før og nå, innside og utside skifter sømløst mens replikkene går fra munn til munn blant de fire på scenen. Alle er Karl Ove, og innimellom er de klassekamerater, ertelystne småjenter, broren Yngve, ekte­fellen Linda, småbarna eller gruppe­leder på småbarnsang. Det er smidig gjort, det veksler mellom det småkomiske og det forferdelige – og i bakgrunnen tordner pappas stemme, brutal og hensynsløs.

LES OGSÅ: Dette mener kirkefolk om Bjørn Eidsvågs Jesus-forestiling

Felles frekvens

Teksten er hovedpersonen. Den løper som et flagrende bånd mellom de fire skuespillerne, som er blitt én kropp og én stemme på scenen. Øystein Røger ligner mest på Knausgård, mens Agnes Kittelsen kan skarre på r-ene. Christian Rubeck er skandinavisk gjennomsnittsmann og Ingjerd Egeberg kan imitere Jon Fosse. De fire er stemt i samme toneart og har funnet en felles frekvens, samtidig som de beholder sin egenart. Når de aller­ innerste tankene skal ut og fram, bruker de mikrofon, når bestemte ­hendelser skal spilles ut, skjer det antydningsvis og når Linda skal føde, har alle fire veer. Frem­føringen har musikalske kvaliteter, med rytmikk og modulering som er verdt å lytte til i seg selv.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hverdagskomikk

Det er mye mørke. Bitre sjelekamper, himmelropende smerte, dyp fortvilelse og avsindig desperasjon. Men det er enda mer av hverdagskomikk, humor og munterhet. Som i bøkene, handler Tandbergs versjon om en kunstner som leter etter «den egne personlighetens stemme», om selvtvil, demoner og destruktive impulser.

Men hverdagslivets bisarre­ komikk får sin fortjente­ plass, og tonen er lys selv om dødens virkelighet aldri er langt unna. Karl Oves lengsel etter ensomhet og tilbaketrekning kolliderer med utenverdenens sosiale krav, motsetningen synes uløselig. I disse sekvensene fletter­ Tandberg inn Hitler-stoffet fra romanen og gir det en selvsagt og meningsfull plass i helheten. Det samme skjer når farens stemme (innspilt av Jan Sælid) tordner gjennom lufta.

LES OGSÅ: «Vi må ikkje få eit samfunn der høg alder er eit større tabu enn død»

Sol og skygge

En stor, blankskurt stein dominerer scenerommet. Den symboliserer det tunge­ og uovervinnelige, men også skjønnheten og et sted å søke ly. Eller klatre opp på i et forsøk på å overmanne virkeligheten. Den er blikkfang og stemningsmarkør, og i Ellen Ruges lyssetting blir den nærmest til en egen aktør der den veksler mellom sol og skygge, letthet og tyngde.

I Ole Anders Tandbergs regi er Min kamp blitt vesentlig, engasjerende og underholdende teater. Under pressevisningen i Nydalen tirsdag, var spillet både tett og godt timet under første del, mens andre del tapte energi.­ Skuespillerne snublet i teksten, og det tette og musikalske samspillet fra del én ble løsere i kantene. Når stykket nå skal ha sin egentlige norske premiere på Kilden Teater- og Konserthus i Kristiansand, og deretter turnere før det lander på Oslo Nye Teater, er det all grunn til å tro at de fire Karl Ove'ene vil finne sammen igjen til den samstemte kvartetten vi møtte innledningsvis i Nydalen.

LES OGSÅ: Hit reiser syke for å dø