Knallsterk roman om «det norske»

Romanen Tante Ulrikkes vei er et moderne eksempel på klassisk heimstaddikting: Et lokalmiljø med hverdagshelter brettes ut, og gjennom de lokale skildringene av stedets tradisjoner, kjønnsroller og ung identitetsjakt, får vi kartlagt et stykke Norge.

Vi følger to jevnaldrende ungdommer fra Tante Ulrikkes vei på Stovner gjennom fem år. Teksten er strukturert på en uhyre enkel, men effektiv måte: Begge ungdommene deltar i et forskningsprosjekt i regi av NOVA, som ønsker å kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Jamal leser inn sine betraktninger om livet sitt på en diktafon, Mo skriver inn e-poster. Romanens fortellergrep veksler mellom disse to, som forteller usensurert.

Møter veggen

På overflaten er de helt forskjellige: Jamal dropper tidlig ut av skolen, røyker hasj og tar alle strøjobber som kommer hans vei. Mo er den pliktoppfyllende og hardtarbeidende studenten som får et velfortjent og eksklusivt stipend for minoritetsungdom. Han ender på Blindern.

Jamal møter veggen overalt hvor han beveger seg: Den voldelige faren har stukket av fra hjemmet, moren er psykisk syk. Alle offentlige hjelpeinstanser svikter, og Jamal faller mellom alle stoler. Han slites mellom egne drømmer og ansvaret for den lille broren som moren ikke klarer å ha omsorg for.

Mo vandrer uforstyrret inn alle åpne dører, er intelligent og gjør alt riktig. Men under overflaten er Jamal og Mo egentlig svært like: Begge støter på fordommer og utenforskap. Begge føler at de ikke hører hjemme i Norge. Begge oppfatter Stovner som en trygg getto.

Ingen av dem integreres fullt ut, og selv om Mo gjør det bra på Blindern, plages han av medias nedvurdering av innvandrerne på Oslos østkant. Til slutt gir han opp, slutter på universitetet og passiviseres hjemme på gutterommet.

LES OGSÅ: Glitrende og mørkt

Tvinger oss til å se

En virkelig god effekt av denne romanen er at den tvinger leseren til å se på fenomenet integrering på nytt. Er du integrert om du pynter deg på 17. mai? Er du integrert om du spiser ribbe? Er du integrert om du gjør det godt på skolen? Shakar lar hovedpersonene reflektere åpent og godt.

Romanen er også morsom,
til tider, som når Shakar makter å tvinge leseren til å se
norske tradisjoner gjennom særlig Jamal sitt blikk: 17. mai, juleribbe, korps, sesjon og foreldremøter blir fremmede og komiske fenomener og ritualer som aldri makter å gripe fatt i ham.

Så hva hindrer de to guttene i å delta i det norske? Er det deres religiøse tro og praksis? Nei, ikke bare, men det også. Er det foreldrenes kulturelle bakgrunn? Litt. Er det de sosiale strukturene på Stovner. Litt av det også. Er det fremmedfrykt og rasisme? Ikke bare, men det også. Shakar får fram nyansene og de store utfordringene med konseptet «integrering». Han får slått en kile inn i multikulturelle visjoner uten bakkekontakt.

LES OGSÅ: Et hørespill i romanform

Aggresjon

Jamal driter i Norge, men er villig til å gå i krigen for Stovner. Han radikaliseres ikke, men det er slett ikke vanskelig å se for seg at det kunne ha skjedd. Aggresjonen over urettferdigheten han utsettes for, av systemet i Norge AS, spruter mot oss fra beretningen hans.

Jamal skildres tidvis med en sårhet som er vond å lese. Når moren kalles inn på et bekymringsmøte på skolen der Jamals lillebror er elev, må Jamal gå for henne. Rektor og lærerne er bekymret for lillebroren, som er innesluttet, som ikke har med seg nok mat hjemmefra og som lukter urin. Samtidig presses Jamal inn på sesjon, vel vitende om at han overhodet ikke kan være borte et helt år.

Han vet at moren ikke klarer å ta vare på lillebroren, og at hans fravær vil føre til at barnevernet tar ham. Jamal ser ikke dette, men vi ser at den unge mannen slites i stykker av alt ansvaret som hviler på ham.

Denne dystre romanen tegner et bilde av et fragmentert Oslo på 2000-tallet, i full oppløsning. Ingen av de to ungdommene kommer på innsiden av det norske. Og leseren sitter igjen like forvirret som de to ungdommene: Hva er det å være norsk? Shakar gir oss ingen svar, bare gode spørsmål. Jeg har aldri lest en lignende roman.

LES OGSÅ: – Jeg drev selvsensur i frykt for hets

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!