Da Goethe en ettermiddag for snart 250 år siden så byen for første gang, tenkte han på en beverhytte, virvaret av vannveier, gater, gjennomganger. Deretter gikk han inn i den med det en gjennomsnittelig turistguide ikke forstår – som han sa: «Jeg hater alt som bare belærer meg uten å øke eller umiddelbart stimulere min virketrang». Med andre ord, la den altfor «politiske» tolkningen av stedet ligge, for å finne ut hva folk tenkte og følte når krisen brant – og etterpå: Visjonene, forventningene, skaperkraften, hvor var idealene som skapte det vakre, som Goethe var patologisk opptatt av. Han ville lage en motkultur som skulle gjøre stedet til et «magisk sted», som han sa – ikke materialistisk. Tall og ting er bra som rammer, men det er ikke «byen». Det handler om å se historien bakenfor tallene og navnene.