Klagesang i sterke bilder

I vinter så jeg hele TV-serien Homeland på Netflix. En amerikansk politisk/psykologisk thrillerserie der krigsretorikken råder i et post – 9/11- USA der vi følger CIA-agenten Carries opp- og nedturer i forsøket på å hindre nye terrorangrep.

Best husker jeg innledningen til hver episode: En kollasj av filmklipp og stillbilder fra krigshandlinger og katastrofer; bombeangrep, terror, mennesker på flukt, close-ups av ulike statsledere. Ikoniske bilder fra virkeligheten og fra film i en kaotisk blanding og med et lydspor av støy og historiske taler.

Kollasjteknikk

Forfatteren Andrzej Tichy (f.1978) benytter seg av en lignende litterær kollasjteknikk i Kairos, hvis tittel dreier rundt det kritiske punktet mellom to historiske hendelser. Når jeg leser, ser jeg kollasjen for meg. Forfatteren nevner også Sergej Eisensteins stumfilm Panserkrysseren Potemkin fra 1925. Et forbilde for nettopp denne typen visuelle sammenstillinger.

Det gjelder å gripe øyeblikket, å komme med rett ord, rett bilde til rett tid. Slik defineres kairos, som ifølge antikkens tidsoppfatning er motsetningen til kronos, den lineære tiden.

LES OGSÅ: Hjulkapslens metalliske øye

Jeremiade

Kairos sprenger romanformen, boka ligger nærmere essayistikken og poesien. Den er en jeremiade, en klagesang og profeti over et samfunn og en sivilisasjon som har vært, som er og som kommer. Teksten skyller over leseren som en 100-årsbølge og truer med å drukne meg. Forfatteren borer seg gjennom bruset av historiske stemmer, for så å dukke ned og hente opp kritiske punkt i historien; revolusjoner, opprør, terror og død. Han løfter dem frem i essaylignende passasjer. Her er ingen lineær historie, ingen stabil fortellerstemme, men et skiftende jeg, ikke alltid lett å følge,som målbærer stemmene til historiske og litterære personer. De fleste er virkelige, og jeg har googlet meg frem til de fleste. Kun en er diktet opp, den hellige Johanna fra slaktehusene, hentet fra Bertholt Brechts drama.

Overveldende

Romanen er overveldende lesing, den stenger ute og den lokker. Lydhørt oversatt og gjendiktet til nynorsk av Gunstein Bakke.

Teksten er et «strølag» av historie og annen litteratur, et bilde som går igjen i boka. Strølaget er det øverste laget i skogbunnen, av tørre barnåler og visne blader som etter hvert blander seg med organiske rester og blir til jord. Noen spor er mulig å følge. «Strølag» er nevnt, «Strandlina» et annet, som også rammer inn tekstene:

«Eg skriv til dykk dykk frå ei anna verd», slik åpner boka, og den fortsetter;

«Ved havet, strandlina. Gravferdstoga nærmar seg frå fleire kantar, glir saman og blir eitt. Ein gong skal eg beskrive det utførleg.»

I dette «gravferdstoget» går etter hvert forskjellige kulturpersonligheter fra ulike tidsepoker side om side mot «strandlina».

LES OGSÅ: Sunnmøringens samiske vei

Politisk våpen

Selvmordet som en felles protest, som politisk våpen gjennom tidene, er et tema: Tunisiske Mohammed Bouazizi brente seg selv til døde i 2011 i protest og ble starten på den arabiske våren. Et annet sted beskrives et møte mellom den tysk-svenske forfatteren Peter Weiss («Motstandens estetikk») og den svenske dikteren Karin Boye (et fiktivt møte hos en felles psykiater i Alingsås, stedet der Boye tok livet sitt i 1941). Bernward Vesper, tysk forfatter, tok livet sitt i 1971. Han var gift med Gudrun Ensslin – medlem i terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion, som begikk selvmord i 1977 – og han var far til Fritz Ensslin (forfatter).

Løfter man blikket opp fra «strølaget» kan man ane at mye handler om Tyskland, og om den nye tyske litteraturen som oppsto etter nazismens undergang. De nye forfatterstemmene er blant dem Tichy henter stoff og direkte sitater fra til denne dystopiske og sivilisasjonskritiske romanen som kanskje best leses som et langt prosadikt.

Tichy, som er født i Praha og bosatt i Sverige, er åpen om sine litterære lån og «forvrengte» sitater, som han selv kaller det når han ramser dem opp over en side bakerst i boka. Det kan være nøkler til forståelsen av et mangefasettert verk som Kairos, et verk som dypest sett kanskje handler om at all kunst bygger på annen kunst, og at historien gjentar seg.