Bøker

Kjærlighet, skrekk og hamskifte

Menneskets fortvilte, små forsøk på å avgrense seg settes hele tiden opp mot tilværelsens umåtelighet i Leif Holmstrands dikt.

Gunnar Wærness

Leif Holmstrand er født i 1972 og bosatt i Malmö. Hans forfatterskap har på 18 år vokst til et av Nordens mest altomfavnende, og berettiger derfor omtale i et av nabolandenes aviser. Siden debuten i 2002 har han 36 bokutgivelser bak seg på anslagsvis 16 ulike forlag (!) Som om dette ikke er nok har også Holmstrand ett langt og feiret kunstnerskap bak seg – som er like allsidig fordelt på performance, musikk og skulptur. Som kunstner tar han utgangspunkt i tekstiler, som oftest tråd, garn og rep, og hekler, vikler, knyter og lesser opp former som er halvt kostymer, halvt kropper. Et univers av hjemmetekstiler som har vokst tilsynelatende ukontrollert, og blitt til insektpupper, reir og organer ledsaget av søppel- og tekstilinstallasjoner med møbler, fremmedgjorte barnevogner, klesplagg som har mutert og fått for mange armer, bein og halsåpninger. Det er intimt, monstrøst og avvæpnende samtidig, da den både lokkende og forvrengte kroppsligheten formidles til oss gjennom håndverk som har tilhørt syklubbene og husfliden mer enn kunstens verden: hekling og hjemmesøm, knuter og border. Disse plaggene og kroppene de minner om, søker seg således til tilskuerens intimsfære, inn til de blomstrete sengeteppenes og broderte sofaputenes verden. Samtidig ser disse kunstverkene rett på de grelle kontrastene i våre liv: saus på stål, gaffatape på brødskive, cellofan på bomullsgarn. Jeg tillater meg å nevne dette fordi disse kontrastene i aller høyeste grad er operative også i hans litterære verk.

Ømhet og skrekk

Poesien til Holmstrand utgjør en av konstantene i hans produksjon. Et høydepunkt er hybridboken Vid mardrömmens mål fra 2010, som både essayistisk, poetisk og fabulerende kretser rundt noen av de mest groteske og beryktede skrekkfilmene som sirkulerte på folkemunne etter hjemmevideoen oppsto på åttitallet, filmer som mange har kjent navnet på, men langt færre orket å se: Motorsagsmassakren, Cannibal Holocaust, The Human Centipede. Holmstrand gjør det som skrekksjangeren ikke er bygget for, han unnlater å dvele ved det åpenbart sjokkerende. I stedet kikker han med innlevelse på kultfilmenes karakterer og familiekonstellasjoner i et poetisk språk fullt av ømhet og overraskelser. Dette gir skrekkfigurene – av sjangeren ofte redusert til masker – en innside som disse filmene kan mistenkes å ville hjelpe oss å flykte fra: ensomhet, vrede, lengsler og motiver som tangerer de mest urovekkende sidene av tragediediktningen og de hellige bøkene.

Mange ansikter

I boken Herrarna och djuren opptrer ikke det u- eller overmenneskelige som skrekkinnjagende: Boken innledes og avsluttes med fargefotografier av perlemorsskimrende og menneskelignende skikkelser, sju i begynnelsen, sju på slutten. Blikkene er åpne, granskende, undrende, tidløse, distraherte, direkte, himmelvendte, blanke, ekstatiske – noen av dem er bare navn, et nærbilde av en skimrende fjærdrakt eller insektvinger. Deres ansikter er halvt nakne, halvt hemmelighetsfulle, som helgener og ikoner, de farger forsiktig av seg på min lesning og gir boken preg av å tilhøre mange ansikter i stedet for den tradisjonelle lyrikerens ene: De representerer ikke en bestemt vilje eller følelse, de er komplekse, fremmede, men altså ikke farlige. De heter Cyriachoush og Denishe, hinsides kjønn, alder og nasjonalitet, som fantastiske modeller eller artister. De figurerer også i tekstene som «de fjorton hjälparna».

Hamskiftets landskap

Tekstdelen av boken innledes med en «tillägnan» – en chat på haltende engelsk, der en flørtende og kontaktsøkende stemme vipper over i frustrasjon: «Are you annoying me». Når teksten fortsetter på svensk er det for å kretse inn hvem vi har å gjøre med: «möts til slut eller ofta men talar inte/ de går sammen/ låtsaspojkarna/ en blir två blir många…» – Dette er kjærlighetens, forelskelsens og flørtens urolige landskap.

I neste dikt kommer vi inn i diktsamlingens sentrale del: Fortettede og lyriske dikt med salmers patos og enderim. Det er formfullendt, uironisk og utvungent, og gir en umiddelbar klassisk leseglede: «Munnens tysta fågeldrill/ tränger, rinner levnad till.// Klor, en blick och fågelhamn/ vet at männen vilse vill.//Före detta utan namn/ kvittrar fram en hårig famn.//Du er lycklig. Öppna spill,/ droppa svett i hans pupill.» Fugl og mann flyter sammen, dyr og menneske, svette og kroppshår. Utkledd og avkledd oppløses i hverandre. For Herrarna och djuren er et hamskiftets landskap, der natur – representert av dyr, blomster, mineraler og materialer – og mennesker går opp i hverandre. Det kan skifte brått fra lekent til bunnløst oppslukende og utviskende: «Alla är i/ biologisk vaggas natt". For i neste vending å la leseren ta del av til usynlighet fortynnede, men ikke desto mindre skarpt avtegnede identiteter: / Biologisk ljusfiltrerad blomma/ utan celler, kronblad, märg/ lever så du ser det, där på tomma negativet, ingen färg,//der på ingen yta sedd och ohörd/ lever den sitt sjungna liv».

Hverandres engler

På denne måten gransker Herrarna och djuren identiteters skrøpelighet og omskiftelighet. Menneskets fortvilte, små forsøk på å avgrense seg settes hele tiden opp mot tilværelsens umåtelighet i disse diktene. Man skulle kunne si at Holmstrands dikt er transcendente i sin utstrekning, selv om det er menneskets lille liv som utgjør sisteinstansen. «De fjorton hjälparna» er måhende «passiva ärkeänglar», men en nærmere studie av disse skapningene avslører at «…Vingpar sju/ på älskade ängeln: du» – her må altså menneskene selv trå til og tjene som hverandres engler. Dette fremsettes ikke som en redning, for menneskene sliter med å nå fram til hverandre: «Jag förstår dig inte, vackra vän/ bland klingande textsignaler…»

Kosmisk lek

Hos Holmstrand er utviskningen av identiteter og utjevningen av motsetninger i lek og utbyttbarhet beslektet med mystikkens kjerneformel «jeg = den andre», selv om den opptrer langt inne på den sekulære verdens banehalvdel. Det finnes ikke en skygge av dystopi eller klagesang her, selv om naturen er alt annet enn idyllisk, og dimensjonene i verdensrommet er umåtelige og urovekkende: Dystopier forutsetter at noe skal reddes, gjerne noe kjent som skal reddes fra noe ukjent. Her går motsetningene, identitetene og grensedragningene opp i hverandre i en kosmisk lek. Kategoriene er lettoppløselige og utbyttbare («smuts är ren»), men diktenes håndtverksmessige sikkerhet gir hvert eneste dikt den stabiliteten de behøver for å kunne sette ord som «…döda,/ levande…» inntil hverandre uten at dette utvisker betydningen i dem, eller gjør diktene relativiserende. Det er bemerkelsesverdig at denne radikale desinteressen for grenser og de ofte voldsomme konfrontasjonene dette innebærer samtidig kan oppleves som så kjærlighetsfull.

LES FLERE ANMELDELSER

Sumaya Jirde Ali om Bra kunst om menn: – Jervell har forsøkt «å lage en hovedperson hun foraktet». Kanskje det er derfor karakteren virker endimensjonal

---

Dikt

  • Leif Holmstrand
  • Herrarna och djuren
  • Albert Bonniers Förlag

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker