Anmeldelse

Anne Schäffer, anmeldelse@vl.no

En dag fortelleren, som er forfatter, er på besøk i barndomshjemmet, gir moren ham en konvolutt som inneholder en hemmelig dagbok. Det er en «nattbok» som hun skrev i en periode da hun var syk, for tretti år siden, da fortelleren var barn. I boken skrev hun ned det hun ikke fortalte til doktoren hun gikk i terapi hos: Om livslede, begjær, selvmord og tanker det ikke passet seg for en trebarnsmor og hustru å tenke høyt. «– Du kan gjøre hva du vil med den, sier hun. – Lese den eller ikke lese den. Bruke den i skrivingen, hvis du vil. – Bruke den i skrivingen? – Ja, hvis du vil. Og hvis du vil snakke om den, så kan vi gjøre det.»

Det skal gå 13 år, fire år etter at moren er død, før forfatteren motvillig åpner dagboken. Det var faren han egentlig ville skrive om: «Det var en selvfølge for meg at det var hans historie jeg en gang skulle skrive. Den eventyrlige og kalde oppveksten. Men sånn ble det ikke. Den historien jeg trodde var min, viste seg ikke å være det. Den historien jeg ikke ville ha, skulle vise seg å være min.»

LES OGSÅ: Går rakrygget inn i sin tid