Kjenner vi våre nærmeste?

Anne Schäffer, anmeldelse@vl.no

En dag fortelleren, som er forfatter, er på besøk i barndomshjemmet, gir moren ham en konvolutt som inneholder en hemmelig dagbok. Det er en «nattbok» som hun skrev i en periode da hun var syk, for tretti år siden, da fortelleren var barn. I boken skrev hun ned det hun ikke fortalte til doktoren hun gikk i terapi hos: Om livslede, begjær, selvmord og tanker det ikke passet seg for en trebarnsmor og hustru å tenke høyt. «– Du kan gjøre hva du vil med den, sier hun. – Lese den eller ikke lese den. Bruke den i skrivingen, hvis du vil. – Bruke den i skrivingen? – Ja, hvis du vil. Og hvis du vil snakke om den, så kan vi gjøre det.»

Det skal gå 13 år, fire år etter at moren er død, før forfatteren motvillig åpner dagboken. Det var faren han egentlig ville skrive om: «Det var en selvfølge for meg at det var hans historie jeg en gang skulle skrive. Den eventyrlige og kalde oppveksten. Men sånn ble det ikke. Den historien jeg trodde var min, viste seg ikke å være det. Den historien jeg ikke ville ha, skulle vise seg å være min.»

LES OGSÅ: Går rakrygget inn i sin tid

Dobbel biografisk

Mor om natten er en dobbel biografisk roman. Om en ømskinnet sønn og en mor med et mørkt sinn kamuflert i en borgerlig fasade. Forholdet mor og sønn er sårt, vondt og vakkert. De har lik­heter og et felleskap moren insisterer på når det er han, sønnen, og ikke en av døtrene hun betror «Nattboken» til. Det er en dobbelthet og en motstand i forholdet til moren. Det er kjærlighet, men også en frykt og avstand til henne som ofret seg for familien, men som med månedlige mellomrom lå dager med migrene i et mørklagt rom og kastet opp i bøtter faren løp til og fra og tømte. Det mørke rommet, morens blanke øye, den syngende smerten hennes, den fuktige pannen, detaljene er malende beskrevet.

Dagboknotatene gir ham innsikt i morens kjærlighetsløse oppvekst, hennes drifter og ønsker om å bli sett og elsket, livsleden og depresjonene, skrevet ned i all hemmelighet. Det endrer forholdet til moren. Han elsker henne og han krever mer, men for sent. Hun er syk og stenger seg inne, og ute – fra livet og de rundt henne, fra omgivelsene, gjenstandene og til slutt fra livet.

Denne gradvise tilbaketrekningen fra livet, beskrivelsen av alderdom, sykdom og død er knapt og vidunderlig vondt skildret.

LES OGSÅ: Nytt storverk fra Edvard Hoem

Selvutleverende

Niels Fredrik Dahl har skrevet en selv­utleverende roman. Gjennom fortellingen om moren eksponerer fortelleren, alias forfatteren, seg og sine problemer. De tidfestes og stedfestes; alkoholmisbruk, skrivesperrer, utroskap og svik mot en forfatterektefelle. Begge skriver de om foreldrene sine, hun først om faren sin. At det er morens historie som må bli hans, det ser hun og påpeker før han ser det selv. Om denne delen av romanen er ærlig og fin, blekner den allikevel i forhold til morens historie som berettes i små drypp. Hun er et helt menneske på godt, og mye vondt, mens den voksne forfatterens bekjennelser ikke berører i like stor grad. Det er skildringen av barnets opplevelse av moren, og den voksne sønnens nakne beskrivelser av morens sykdom, tilbaketrekning og død, som blir stående som litterære sporlys i teksten.

Med denne romanen skriver Niels Fredrik Dahl seg inn i den selvbiografiske romanbølgen. Han gjør det med en finesse, tilbakeholdenhet og psykologisk dybde som berører og gir tematikken et allment perspektiv: Kjenner vi noen gang våre nærmeste?