Kim Hiorthøy er ensom cowboy anno 2018

I en mørk kinosal føles det som at det bare finnes to grupper mennesker i verden. De som er her, og de som ikke er det.

Kim Hiorthøy står på venstre side av det svarte, tomme rommet i Black Box Teater i Oslo. Han snakker på engelsk, med en stemme som virker «nøytral». Den er verken trist eller glad, men muligens begge deler. Kanskje er det denne nøytraliteten – som ikke er det samme som likegyldighet – mange av oss i salen kjenner oss igjen i. For det gjør vi, og ikke bare jeg, skal man tro all latteren i rommet.

Felleskapsfunksjoner

Gjennomsnittsalderen i publikum kan enkelt anslås til rundt 30. Når vi ler, tror jeg det er fordi Kim Hiorthøy setter ord på en følelse de fleste nok kan kjenne igjen, men som kanskje spesielt sterk blant denne gruppen: Unge voksne som finner det naturlig å oppsøke samtidsorientert scenekunst. Det er følelsen av å være i limbo mellom felleskap og ensomhet, tro og tvil, ung og voksen, fri og ansvarlig.

Hiorthøy forteller at han, eller i alle fall den han er på scenen i kveld, elsker å gå på kino for å oppnå en følelse av felleskap. Jeg vil gjøre hva som helst for å kjenne tilhørighet, sier han, enten det er å gjøre noe helt merkelig, eller inngå kompromisser. Og nå vil jeg gjerne skape tilhørighet med dere.

Belysningen i rommet har vært minimal, men nå snus lyskasterne mot oss i publikum og vi blir med på en lek. Hver enkelt skal tenke på et dyr. Hiorthøy skal prøve å gjette hvilket, og vi får bare svare ja eller nei på spørsmålene hans. «Har det fire ben?» – Et flertall av ja fra salen. «Er det et stort dyr?» – spredte ja og nei. Det går selvfølgelig ikke an å gjennomføre spørreleken på denne måten. En menneskemasse kan ikke formidle hva den enkelte tenker. Felleskap fungerer ikke sånn, så hvordan fungerer det?

Alt annerledes

Etter en rekke regler, skal vi tro Kim Hiorthøy og Gunilla Heilborn, som også står bak prosjektet. Tema vil nok mange kjenne igjen fra Hiorthøys film The Rules for Everything (2016). Det er uskrevne regler for hvordan vi beveger oss i det offentlige rom, og for hva slags musikk vi anser som bra. I Why I Wear This Shirt forteller Hiorthøy om et middagsselskap der alle unntatt én er enige om at den nye sangen til Beyoncé er utrolig bra. Det er bare fordi dere er underlagt årtusener med kristen indoktrinering, mener den Beyoncé-fiendtlige einstøingen. Stemmer det? Finnes det en mulighet for at en neandertaler som ikke har vært utsatt for kristen indoktrinering også kunne like Beyoncé? Moderne mennesker er smertelig klar over at reglene de er underlagt ikke vanntette. Alt kunne alltid ha vært annerledes. Dette forbeholdet henger over alt vi gjør, mener og tror på. Reglene gjelder og de gjelder ikke.

[ LES MER: Hedda Gabler går ikke av moten. Hun er alltid like dragende, lunefull og manipulerende, med vekslende nyanser alt etter hvem som spiller henne, skriver Liv Riiser. ]

Klær og papp

Hiorthøy er en god, gammeldags multikunstner og i Why I Wear This Shirt er ulike uttrykk tilstede på en karakteristisk måte. Musikken er minimalistisk elektronika med enkle, vakre pianotemaer. Visuelt er scenografien begrenset til et par mikrofoner i det tomme rommet og noen små papplater med pålimte svart-hvitt bilder. Det hele er gjort med poetisk knapphet. På platene ser vi blant annet en køyeseng og en cowboy til hest. Cowboyen er jo emblemet på ensomhet og frihet, og tittelen på forestillingen refererer til westernskjorten Hiorthøy har på seg. Hvorfor velger Hiorthøy, eller hvem som helst, denne skjorta, denne livsstilen?

Mer påfallende enn skjorta er allikevel paljettskjørtet Hiorthøy er iført over jeansen. Det er så smalt at det ligner et belte, men er synlig nok. Hvorfor har han på seg det? Hvis skjorta representerer cowboyens frihet og ensomhet, er det nærliggende å tenke at paljettskjørtet står for den eksentriske kunstneren. Klær som identitetsmarkør knytter vanligvis personen med klærne til et felleskap. Flertallet av publikummerne på Black Box Teater kunne hatt på seg akkurat den samme skjorta som Hiorthøy. Samtidig er både cowboyen og kunstneren mer enn noe annet forbundet med utenforskap.

[ LES MER: I en blanding av tragikomiske situasjoner og kloke refleksjoner, klarer Bjarte Tjøstheim å si noe viktig om hvordan det er å leve med angst. ]

Himmellengt

Selv om det er noe nøytralt, lett distansert i hvordan Hiorthøy forholder seg til de sosiale reglene og mellommenneskelige mekanismene, er det en nøytralitet ladet med et stort eksistensielt spenn. En måte å håndtere angst på kan være å distansere seg, og humor er en kjent forsvarsmekanisme. Hiorthøy bruker alle virkemidlene han har til å holde alvoret på akkurat passe avstand. Vi føler det uten at det tar over.

Mot slutten av forestillingen blir lyset rødt, og Hiorthøy synger. Det er stemmen til et voksent, hjelpeløst barn. Han har ingen barn, ingen samboer, sier han. Han har ingen jobb, men mange jobber. På sett og vis er han fri, men tenk om han kunne unnsluppet alt sammen? Skrinlagt prosjektene sine og vært virkelig fri? Vi nærmer oss det som med positivt fortegn har vært kalt «himmellengt» i kristen sammenheng, men som til syvende og sist handler om å ikke orke livet. Men hvis Hiorthøys scenefigur sa fra seg alle jobbene sine, ville han ikke hatt penger, konstaterer han. Hvis jeg ringte foreldrene mine og sa at jeg gikk gjennom en veldig vanskelig periode, så ville de kanskje hjelpe meg? Øyeblikket er sårt til bristepunktet.