Film

Kanskje kommer kongen

A Hologram for the King begynner som en fin skildring av hvor ubehagelig det kan være å ikke kjenne de kulturelle kodene i et samfunn. Men så skal hovedpersonen begynne å finne seg sjæl.

Den middelaldrende amerikaneren Alan Clay sitter i en berg- og dalbane og ser livet passere i korte glimt. Egentlig vil han bare komme seg av vogna. For hvordan ble livet hans så middelmådig som det har vært til nå?

Dette innledende tilbakeblikket er egentlig et frampek – ­eller en advarsel, om du vil – på hvor A Hologram for the King skal ende. For så fort filmen er i gang, er det lett å glemme at vi allerede i første scene ble tatt med inn i en overordnet fortelling som egentlig handler om å «finne seg sjæl».

Fremmed kultur

Når Alan våkner brått fra berg- og dal-­baneturen, som naturligvis var en drøm, befinner han seg på et fly på vei til Saudi-Arabia. Han skal presentere ny og banebrytende hologramteknologi for kongen. Allerede her kjenner vi på ubehaget ved å gå inn i en ukjent kultur, idet en mann leder en bønn på arabisk over høy-­
taleranlegget, og Alan er den eneste som ikke bøyer hodet og ber.

Framme i Jeddah blir han innlosjert på et luksushotell, men forsover seg, og må ringe resepsjonen for å skaffe skyss. Her kommer Yousef (Alexander Black) inn i livet hans, i en gammel skranglekasse av en bil og med introduksjonen om at han er mye mer enn bare en sjåfør: Han er også guide og lokal helt.

Du skjønner fort at det ikke kommer til å bli siste gangen Adam forsover seg og må bli reddet av sin nye venn.

Evig venting

A Hologram for the King er basert på ei bok av den amerikanske forfatteren Dave Eggers, og er på mange måter Vente på Godot som ­møter Lost in Translation.

Det amerikanske teamet venter på at kongen skal komme for å se presentasjonen de har for-beredt, men klarer ikke engang å få møte sin nærmeste kontaktperson. De har blitt stuet inn i et telt i ørkenen, på tomta der kongen har planer om å la en helt ny by reise seg fra sanden. Men kommer kongen i det hele tatt til å dukke opp?

Adams møte med det saudi-arabiske samfunnet ligner rolle-figuren Bob Harris (Bill Murray) sine utfordringer i møte med det japanske samfunnet i Lost in Translation. De havner begge­ i pussige situasjoner i et land langt hjemmefra, men mens Bob Harris er på karaokebar og får eskortepiker sendt opp til rommet, blir Alan Clay tatt med på ulvejakt i ørkenen, der han setter eget liv i fare etter å spøkefullt ha svart «kun på deltid» da en fyr lurte på om han jobbet for CIA.

LES OGSÅ: Denne filmen gir deg lyst til å dyrke egne grønnsaker

Økende rynke

Rollen som den forvirrede og bekymrede Alan Clay, er skreddersydd for Tom Hanks. Det er kun små nyanser i ansiktsuttrykket som røper hva han egentlig tenker. Samtidig blir den lille rynken han har i panna, større for hver scene.

Ganske lenge er det ganske gøy. Kulturkræsj er ofte en god forutsetning for komikk. Det er artig å følge Alan Clays reise i det som nesten ligner et parallelt univers: Når Alan spør Yousef hvorfor det samler seg så mye folk utenfor moskeen han ser fra hotellvinduet sitt, svarer Yousef «det er der alle henrettelsene foregår», som om det skulle være den naturligste ting i verden. Alan blir naturligvis rystet, mens Yousef lurer på om han har lyst til å ta en tur bort og kikke.

Vi kommer ikke på innsiden av livet i Saudi-Arabia, men det er heller ikke poenget.

I stedet er det lett å kjenne seg igjen i følelsen av å være fremmed i en ny kultur, og bli satt i situasjoner som er så fjerne fra din egen hverdag, at du nesten blir i tvil om det er drøm eller virkelighet.

LES OGSÅ: Denne filmen er et ambisiøst prosjekt

Flatt forsøk

Men selvrealiseringsprosjektet til Alan blir stadig mer overskyggende. Etter hvert blir filmens hovedprosjekt hans ønske om å bryte ut av livet han lever hjemme i USA.

Filmen bruker tilbakeblikk for å understreke dette poenget. Gjennom korte glimt av det vanskelige forholdet til ekskona, sjefen og dattera, begynner vi å skjønne at dette ikke handler om å dra til et ukjent sted og føle seg som en utenforstående, men derimot om å flykte fra hver­dagen for å finne seg selv på nytt.

Etter hvert blir dette poenget plagsomt påtrengende, og reduserer A Hologram for the King til et flatt forsøk på å være dyp.

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film