Film

Kan du peke ut Armenia på kartet?

Robert Guédiguian forteller historien om et fortiet folkemord, for å forklare hvorfor ungdom kan bli radikalisert. Dessverre er resultatet en av årets svakeste kinofilmer.

«Hvem snakker vel i dag om folkemordet på armenerne?» spurte Adolf Hitler i 1939. Føreren skal ha brukt tyrkernes deportasjon av armenere som modell for sin visjon for et renset Europa.

En skal passe seg for å si slikt, men akkurat her hadde Hitler et poeng: For få folkemord har blitt dysset ned mer enn de tyrkiske myndighetenes forbrytelser mot armenerne i årene 1915-1920.

LES ANMELDELSE: The Survivalist gir deg lyst til å dyrke dine egne grønnsaker

Splittet familie

Dette er det historiske bakteppet for filmen Don't Tell Me the Boy Was Mad. Vi møter en familie av armensk avstamming, som bor i 1980-tallets Marseille, og driver en matvarebutikk i etasjen under leiligheten de bor i. Bestemoren, som er i ferd med å bli senil, opplevde selv grusomhetene i hjemlandet. For barnebarnet sitt synger hun en vuggevise om hvor grusomt Gud skal gå til verks for å straffe tyrkerne for overgrepene mot armenerne.

Faren i huset (Simon Abkarian) vil heller leve her og nå, enn å dyrke gamle fiendebilder. Rundt middagsbordet går diskusjonen om hva som kreves av en ekte armener. Sønnen (Ariane Ascaride) mener foreldregenerasjonen har blitt lat, og snudd ryggen til frihetskampen besteforeldrene kjempet.

Plutselig radikalisering

Deretter løper handlingen avgårde. I et rasende tempo blir sønnen radikalisert. Han deltar i en terroraksjon rettet mot den tyrkiske ambassadøren i Paris, før har drar til Beirut for å få våpentrening og delta i kampen for et fritt Armenia. Fra frustrert fransk ungdom til terrorist og geriljakriger på én-to-tre.

Det kan ikke sies tydelig nok: Filmen tar opp en historie som er rystende og altfor lite kjent. Det illustreres også i filmen, ved at folk gjentatte ganger sier at de ikke vet hvor eller hva Armenia er. Filmen er også et tydelig innlegg i arbeidet for å få det internasjonale samfunn til å anerkjenne overgrepene mot den armenske befolkningen fra 1915 som et folkemord. Tyskland har gjort det, Norge og USA har ikke. Filmen har også et godt mål for øye, når den forsøker å tegne et bilde av hva slags følelser av urettferdighet og undertrykking som kan føre til at ungdom blir radikalisert.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Filmen bærer tydelig preg av den fransk-armenske regissøren Robert Guédiguians flammende hjerte og store engasjement. Men han mister refleksjonen og vidsynet på veien. Den tyrkiske ambassadøren framstilles nærmest med røde øyne og røyk strømmende fra ørene. Her kunne vi håpt å få en nær og sympatisk skildring av hvordan radikalisering skjer. I stedet møter vi en ung fransk-armensk mann som nærmest sklir på et bananskall og ramler inn i radikaliseringen.

LES OGSÅ: Kristne Anders dro til Nord-Irak for å kjempe mot IS

Vennskap

En annen ung mann, Gilles (Grégoire Leprince-Ringuet), blir et uskyldig offer for bombeangrepet. Etter hvert skildrer filmens sentrale fortelling hvordan han utvikler et vennskap med terroristens familie. Det er omrisset av en fin fortelling, men framstillingen blir aldri troverdig.

Det paradoksale da, er at filmen er basert på en sann historie. I 1981 ble den spanske journalisten José Antonio Gurriarán skadet i et terrorangrep av armenske terrorister i Madrid. Filmen er i stor grad basert på hans bok La Bomba, hvor han skriver om hvordan han fikk sympati med armenernes sak, samtidig som han kjempet for å bevare beina sine.

I filmen er det studenten Gilles som gjennomgår denne paradoksale utviklingen. Han sover i senga til mannen som har sprengt i stykker beina hans, og fyller tomrommet etter den radikaliserte sønnen i familien. Denne fortellingen når sitt klimaks når Gilles mot slutten av filmen sitter ansikt til ansikt med terroristen.

Da har Gilles fått så stor sympati for terroristenes kamp, at han ikke bærer nag for at han ble dens uskyldige offer. Da tenker jeg: Hva i all verden er dette for noe?

LES ANMELDELSE: Foreldrene prøver å skjerme sin alvorlig syke gutt i denne animasjonsfilmen

Historietime

Filmen innledes med en 20 minutter lang forfilm i svart-hvitt. Den viser attentatet i 192mot den tyrkiske embetsmannen Talaat Pasha, som var arkitekten bak den etniske rensningen av armenerne, og den påfølgende rettsaken. En tysk domstol frifant Soghomon Tehlirian, ikke fordi han var uskyldig, men fordi forsvaret lykkes i å overbevise juryen om at attentatet var berettiget. Forfilmen skal nok sikre at filmskaperens historieforståelse overføres til seeren. Det er som om Robert Guédiguian deler ut en fortolkningsramme, før filmens egentlige fortelling kan begynne.

Slik reduseres det som kunne vært en viktig film om radikalisering og folkemord, til et flammende debattinnlegg.

Les mer om mer disse temaene:

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film