Bøker

Kampskrift for bredere anerkjennelse

Hvorfor sentrum er i oppløsning og hvordan høyresiden og venstresiden har gått seg vill.

Bilde 1 av 2

Menneskesinnet består av både fornuft og begjær skriver den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama i sin nyeste bok – og siterer dermed Sokrates' samtale med Adeimantus fra Platons Staten. Det finnes også en tredje kategori, sier den greske filosofen, som er uavhengig av de andre to, nemlig thymos. Dette ordet kan oversettes med både «sinne» og «ånd», men det er spesielt en betydning som opptar Fukuyama i denne boka, nemlig «anerkjennelse».

«Sjelens tredje del er setet for vår tids identitetspolitikk», skriver han.

Likhet og overlegenhet

Fukuyama skiller mellom to former for thymos som karakteriserer vår tid, nemlig isothymia og megalothymia. Den første henviser til ønsket om å anerkjennes på lik linje med andre, mens megathymia betegner overbevisningen om at du er bedre enn andre. Disse følelsene, mener Fukuyama, beskriver venstresidens og høyresidens akilleshæl i dagens politiske landskap.

Venstresiden (isothymia) har mistet kontakt med sin historiske velgerbase, nemlig arbeiderklassen, til fordel for en kamp for anerkjennelsen som har gått for langt. At enhver gruppe eller identitet skal bli anerkjent for sine særegne trekk har blitt venstresidens største problem; og det splintrer politikken i en rekke del–kamper. Høyresiden, derimot, har gått tilbake til forskjellige former for nasjonalisme eller diskriminerende tankegods, hvor det bare er «dine egne» som er gode nok.

Idehistorisk skisse

Fukuyama benytter seg av filosofen Walter Benjamins begrep om erfaring for å forklare dette ytterligere, nærmere bestemt distinksjonen mellom Erfahrung og Erlebnis. Mens førstnevnte er en felles erfaring vi kan dele med andre, er Erlebnis det individualiserte erfaringsrommet, altså verden slik hver enkelt av oss gjennomlever den. Vår helt egne opplevelse av verden – enten det nå går på politisk holdning, hudfarge, nasjonal eller kjønnsmessig identitet – er det som sperrer for det felles erfaringsrommet.

Denne analysen er forsåvidt ikke ny, og ligner for eksempel sosiologene Ulrick Beck eller Zytgmunt Baumanns refleksjoner om tapet av tradisjoner. Men det er nærheten til identitetspolitikkens problemer som gjør Fukuyamas argumenter verdt å høre på. Det er krystallklare og anvendelige i de fleste sammenhenger for tiden.

En tredje vei

Det i Fukuyamas resonnementet enkelte vil reagere på, er hans polemikk mot multikulturalismen – altså tanken om at forskjellige kulturer og etnisiteter skal sameksistere – ganske sikkert fordi det er her høyresiden gjerne går til angrep. Men Fukuyama er langt mer nyansert, han ser en tredje vei mellom høyresidens drømmer om en etnisk monokultur og venstresidens frislipp av identiteter.

Multikulturalismen gjør oss blind for verdien av å integrere flere identiteter inn i nasjonale identiteter, mener han. Venstresiden er plukket fra hverandre gjennom en rekke undergrupper som alle krever anerkjennelse, mens det er i de mer romslige kategoriene løsningen ligger. Dette er virkelig farlig når den store, hvite arbeiderklassen kapres av høyrepopulistiske grupperinger som drømmer seg tilbake til en monokulturell gullalder. Det fører til megalothymia, altså en holdning basert på overlegenhet i forhold til for eksempel flyktninger.

Assimilering er løsningen

Hva er så løsningen? Sterke nasjonale identiteter med en større vekt på assimilering. Det er her høyresiden og venstresiden, på hvert sitt vis, har gått feil. På den ene siden har man akseptert for sterk grad av anerkjennelse av egen identitet. På den andre siden legges for stor vekst på altfor trange begreper om nasjonstilhørighet, etnisitet og statsborgerskap. Vi må bevisst gå inn for å skape brede identiteter vi kan samles om, sier Fukuyama.

Samtidig må identitetskampene som preger vår tid få en klart definert plass innenfor disse identitetene. Slik kan man enes om et felles prosjekt, som grunnleggende demokratiske rettigheter, frihet fra vold og undertrykkelse. Den opplevde, individuelle virkelighet må i større grad innarbeides i en felles virkelighet.

Hvem definerer?

Dette er fine tanker, men Fukuyama er likevel en smule for idealistisk mot slutten av boka. For akkurat hvordan assimileringen skal foregå – og at den faktisk lett kan kombineres med vold og undertrykkelse, som historien viser oss – er noe han i for liten grad berører.

Dessuten sitter jeg igjen med et virkelig plagsomt spørsmål, som han ikke gir noe godt svar på: Hvem skal definere de store, romslige identitetene?

Noen innvendinger til tross anbefaler jeg boka på det varmeste. Særlig fordi den gir en såpass god analyse av oppløsningen av sentrum i politikken, og hvordan høyresiden og venstresiden, på hvert sitt hold, har gått seg vill.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker