Kafka på amerikansk

Å være fanget i en annens­ historie, hva skal det bety? Det er mer ­relevant enn du kanskje tenker, for det finnes et utall beretninger du ikke engang har tenkt på at er historier, men som likevel former din hverdag i ­detalj. De fleste av dem byr ikke på særlig store problemer, ­eksempelvis fortellingen om ­arbeid. De fleste godtar at man må stå opp om morgenen for å jobbe og tjene penger, selv om det ikke må være sånn. Det er en fortelling om hvordan livet skal være og hva vi må gjøre for å leve det.

Men de mest dagligdagse fortellinger kan skjule undertrykkelse og kaos.

Naboskapets historie

Ta nabo­skap. Hva er det?

Jo, man bor omtrent samme sted, forholder seg til de samme bygningene, det samme nabolag daglig. Noen liker hverandre, andre ikke. Sånn er det bare. Det er også slik at når man bor rett ved hverandre er det ­naturlig å se hverandre mye, ja, i perioder kanskje hele tiden. På lokale­ kaffe­barer og spisesteder, på ­butikken, på spaserturer i ­nabolaget og i den nærliggende parken.­ Om det finnes grøntområder i nærheten, da.

Det er akkurat dette som var tilfelle med Lene Berg og kjæresten D. De to bor i en gammel bygård i Harlem i New York og hver dag går de tur i nabolaget og i parken. Innimellom støter de på naboene. I filmen False Belief ­undersøker Berg hvordan ­kjæresten gradvis utsettes for mer og mer mistanke fra naboene, før han tiltales og havner i fengsel.

Problemet er bare det at han ikke har gjort noe.

LES MER: Man kunne håpe at James Baldwins budskap om rasisme i USA var overflødig 30 år etter hans død, men nei.

Fiksjon om trakassering

Som nevnt ser man hverandre mye om man er naboer. Og om man vil sin nabo noe vondt eller­ rett og slett er paranoid, vil man kunne­ skape­ en fiksjon hvor ­naboen spionerer på en. Dette er i og for seg ikke så farlig i seg selv. Men om historien du har diktet opp begynner å spre seg, om du forteller den til andre, vil du kunne skape ubehag og trøbbel for din nabo.

Dette skjedde med D: Det homo­file paret Dmitri og Kostakos anmelder ham for trakassering og trusler. Det eneste ­beviset er bilder som i realiteten­ ikke ­beviser annet enn at han går på gata eller i parken. Men de har vitner som er med på deres fortelling. Og om naboens versjon synkroniseres godt nok med fiksjonen om trakassering vil D’s bevegelser kunne plasseres i fortellingen som diktes opp. ­Naboene skapte en fortelling som gradvis tar over for virkeligheten.

Gjennom en langdryg rettsprosess dømmes han til 90 dager i fengsel og må holde seg unna naboene i minst åtte år. D kan heller ikke reise ut av New York. Han kan med andre ord knapt gå ut, for hans blotte tilstedeværelse er grunnlag for en ny beretning om trakassering.

Diskret kammerspill

Berg presenterer disse dilemmaene på diskret og konsentrert vis. D forteller sin historie i samtale med Berg – som vi bare hører stemmen til – mot en ensfarget bakgrunn. Det eneste som forandrer seg er fargen på bakgrunnen og D’s klær. Alt det andre – rettssaken, hva som skjer i nabolaget, naboene – vises frem som et lite kammerspill: Berg flytter­ utklipp­ede papirfigurer av hoved­aktørene frem og tilbake­ på en bakgrunn av forskjellige fotografier som ved­rører saken. Kunstneren selv ser vi bare som en skygge når hun og D ­vandrer i parken.

Bergs film er på mange måter en liten rettssak i seg selv. Hun legger frem bevis, ett etter ett, og lar D fortelle sin egen historie. Den som hektes på ham av rettssystemet og naboene faller til jorden. Fokuset er intimt, nøkternt, og koblet på en mer omfattende undersøkelse av hvordan det oppleves på ikke kunne kontrollere den viktigste historien av dem alle: Den om vårt liv, hvem vi er og hva vi kan gjøre her i verden. Det intime som optikk for det generelle, det allmenne.

LES MER: Michael Wingers film tar det på alvor at man kan være synsk. Det er modig.

Kunst og rettferdighet

Fortellingen om D minner om en annen med en bokstav som navn, nemlig K i Franz Kafkas Prosessen og Slottet. Også han blir tiltalt for forbrytelser han ikke skjønner noe av eller havner i byråkratiske prosesser som er helt uoverskuelige. Den enkelte har lite å si når myndighetene sitter på nøkkelfortellingen – som du, i både K's og D's tilfelle, ikke engang kjenner til. Det som skjer med deg, det som treffer kroppen din, kommer uventet og ut av det blå.

Hva er motivene bak disse mesterfortellingene som fanger individet? Det vites ikke, men det kan være rasisme eller diskriminerende holdninger som har overvintret i maktallianser som gjør sine hestehandler bak ­lukkede dører.

Nettopp derfor har jeg så sans for Bergs film også, fordi kunsten brukes som et redskap i justeringen av slike fortellinger. Hennes film blir en motfortelling, et rom hvor vi kan tenke anner­ledes, med frie hender. Her er det ingen statsansatt som sensurerer – i hvert fall ikke om man bor i et demokratisk samfunn. Slik blir False Belief også et ­eksempel på hva kunsten kan gjøre, mer ­direkte, i (og for) samfunnet: Den kan være et medium for rettferdighet og en plattform for håp om at de rette fortellingene fortsatt er tilgjengelige for oss når vi trenger dem.

Kjetil Røed

kultur@vl.no