Josh Klines eksemplariske samtidskommentar på Astrup Fearnley

Når man skal inn i høstens store utstilling på Astrup Fearnley er det ingen monumental, fornem kunstvegg som møter en, men sidestykker av høyst ordinære pappesker klistret over hele veggen. Pappeskene er av typen vi bruker når vi skal flytte eller stue noe vekk på loft og kjeller. Den massive tilstedeværelsen av dette materialet stiller oss inn på en helt annen virkelighet enn museal høytid eller kunstens sedvanlige intellektuelle øvelser.

Allerede her signaliseres det tydelig hva som er viktig: vanlige menneskers liv.

Opplyst virus

I det første rommet vises modeller av virus formet som lavthengende lamper. Flere minner om koronaviruset, med sine karakteristiske tagger. Alle lampene er transparente, de er lagd av glass, og på innsiden belyses små pappesker som inneholder utsnitt av liv: Familiebilder, et par sko, en stiftemaskin, noen penner. En notatbok.

Verkene stokker om på virkeligheten på en slik måte at vi kan betrakte og tenke det velkjente fra en ny vinkel. Kline forteller oss at det som er kjernen i våre liv – det vi tar med oss i en eske når vi skal flytte – ikke kan skilles fra den organiske verden rundt oss. Siden vi ikke behandler dyr med respekt får virus mutere, og siden vi reiser non-stop kan mutasjonene spre seg raskt. Naturen speiler hvordan vi håndterer den. Den globaliserte verden er en integrert del av sykdomsbildet: Våre liv er flettet sammen med både kapitalismens logikk og DNA-sekvensene i COVID-19-viruset.

LES OGSÅ: Anselm Kiefers bøker er steder hvor fortid og fremtid kan blandes sammen

Automatiseringens konsekvenser

I neste rom beveger vi oss inn i utfordringene dagens arbeidsvirkelighet byr på. Vi befinner oss i en teknologisk revolusjon som i løpet av få år vil ha automatisert mange tradisjonelle yrker, noe som medfører at folk vil miste jobben til maskiner. I ytterste konsekvens vil en helautomatisering gjøre menneskearbeid overflødig.

Kline illustrerer problemet ved å lage 3D-printede utgaver av faktiske mennesker som allerede har mistet jobben grunnet utviklingen. Teknologi gjør mennesker til søppel. Men igjen stokker Kline om på virkelighetens bestanddeler. I noen handlekurver ser vi nemlig hjelpemidler mange er avhengig av når vi jobber: Tastatur, take away-kopper, skjermer, søppelbøtter, musematter. Tingene er 3D-printede i lateks og har samme kvalitet som menneskekroppen. Rosa og myke ligger de i kurvene: de deler våre legemers sårbarhet.

Hvorfor? Fordi alt dette gjenspeiler menneskelige behov, de er avtrykk av våre ønsker for hvordan vi vil arbeide og leve. Med automatiseringen vil snart dette også kunne bli overflødig. En mekanisering av verden med kunstig intelligens og maskiner er, sier Kline, ikke bare en trussel mot arbeid og inntekt, men den felles verden vi har bygd opp og alle tingene som befinner seg der.

I en serie skulpturer viser Kline hvordan arbeid og liv blør fullstendig over i hverandre i en økonomi preget av midlertidighet og lave lønninger. (Foto: Joerg Lohse)

LES OGSÅ: Gilbert & Georg på Astrup Fearnley oppleves mest som reklame for eget kunstnerskap

Opplysende dystopier

I et annet verk kan vi se en haug med teddybjørner. Også kosedyrene fremstår som rester av noe forgangent: en grå, gjennombrent, ruin. Ved å assosiere kosedyrene med noe ødelagt og tilbakelagt plasserer Kline samtidens trivelige stunder med de små i en forestilt, fjern fortid. En slik marerittvisjon skaper et ekstra trøkk i hele utstillingen. Foreslår han at mekaniseringen også legger et press på omsorg, trøst, kjærlighet?

Andre verk går enda tettere på arbeid og tingene man omgir seg med på jobb. Det er særlig den amerikanske arbeiderklassen som er i fokus, individer som til tross for to skift daglig ikke kan betale regningene sine. Med økt bruk av midlertidige kontrakter og bemanningsbyråer øker presset på den enkelte til det umenneskelige. Livet fragmenteres i denne moderne utgaven av slaveri, noe Kline illustrerer ved å gjenskape tingene disse arbeiderne omgir seg med – som vaskemidler og en tralle – sammen med naturalistiske 3D-print-skulpturer av rengjøringsmedarbeiderens kroppsdeler. Studerer vi verket nærmere kan vi se logoen til et vaskemiddel prege hele hode til arbeideren, og i et annet – som kretser rundt en Fedex-ansatt – er en ensom hånd klistret fast til en betalingsautomat.

LES OGSÅ: – I Astrup Fearnleys utstilling kobles kunstnere, skribenter og pengesterke samlere på en uheldig måte

Politisk brennbart

Selv om disse verkene er et nifst skue, gir de en distinkt kunstnerisk form til en klasseproblematikk som er akutt – ikke bare i USA, men også her hjemme i Norge. Midlertidigheten og privatiseringen av det offentlige øker belastningen på dem nederst på inntektsstigen. Det kunstneriske er heller ikke fortapt i kunstens egne referanser, men direkte koblet på en virkelighet utenfor mueumsveggene. De er forholdsvis lette å begripe, følelsesmessig sterke og designet for å få deg til å tenke over forhold som angår alle.

Kunsten anklages ofte for å tre ute av takt med sin samtid. Det kan man virkelig ikke si om denne utstillingen. Solidariteten med vanlige folk markerer også en distinkt politisk vending på Astrup Fearnley, et museum som ikke akkurat har vært plaget av klassebevissthet og politisk kunst. Dermed blir Antibodies også en pangstart for den nye lederen, Solveig Øvstebø.

---

Josh Kline: Antibodies

• Utstilling på Astrup Fearnley Museet
• 2. oktober 2020–31. januar, 2021

---