Anmeldelser

Jordvendte jærbuer hyller Holocaust-offer fra Haugesund på ny plate

Den jødiske kjøpmannen Moritz Rabinowitz ble deportert fra Haugesund og drept i Sachsenhausen. Senere arvet låtskriver John Gravdal en hatt fra hans herreforetning, og dette har resultert i et sterkt album om å stå opp mot ondskapen.

Det var en hatt som startet arbeidet med tredjealbumet To Moritz: Da morfaren til vokalisten og låtskriveren i bandet, John Gravdal, døde i 2005, arvet barnebarnet en hatt. Helt siden oppstarten av bandet i 2013, har hatten vært enten på hodet hans eller like i nærheten.

Drept i Sachsenhausen

Foruten å være produsert i Portugal, og bære initialene til hans morfar, er det et stempel inni hatten: «M. Rabinowitz AS, Haugesund». Hatten var kjøpt i herremerkantilforretningen til Moritz Rabinowitz.

I tillegg til å drive forretning, var han entreprenør, samfunnsbygger og en politisk årvåken kosmopolitt: en som betraktet hele verden som sitt fedreland.

Men har var også jødisk, og nazistene visste tidlig hvem Moritz Rabinowitz var: En de ville kvitte seg med. Som en av de første jødene I Norge ble han deportert, sendt til Sachsenhausen nord for Berlin. 27. februar 1942 døde han som følge av mishandling.

Ondskap

Da Johnny Red & The Prayerhouse People begynte arbeidet med albumet, startet de med å nøste i historien til mannen som hadde navnet sitt i hatten som John Gravdal hadde arvet. De fant en mann som hadde vist menneskelig mot og nestekjærlighet, men som likevel hadde endt sitt liv omgitt av menneskelig ondskap av verste sort.

Nettopp ondskap er blitt et sentralt tema på To Moritz. Og ikke bare slik Moritz Rabinowitz møtte den. Her er også beretningen om drapet på 14 år gamle Emmet Till i Mississippi i 1955.

Vi får servert en meksikansk leiemorders fortelling om sitt spesielle yrke. I en annen sang hører vi beretningen om en av mange båtflyktninger som er blitt slukt av sjøen.

Lyspunkter

Når vi bleke om nebbet og svette i øregangene av all denne nådeløse elendigheten, forbereder oss på flere grufulle historier, dukker det sannelig også opp noen lyspunkter. For det er håp for verden, for menneskeheten, for oss, ifølge John Gravdal og bønnefølget hans. For alle oss som slett ikke er så flinke til å gjøre mot vår neste det vi selv ønsker at de skal gjøre mot oss, er det ikke kjørt.

Det er ikke tilfeldig at jeg bruker det dobbelte kjærlighetsbudet fra bibelen som eksempel. Bandet med det gamle nybrotts- og bedehusimaget er, slik de også var på de to foregående albumene sine, tungt inni Den hellige skrifts beretninger om synd og elendighet - men også om trøst, tilgivelse og håp.

Jordvendt

I Johnny Red og bønnehuset hans handler det ikke om innviklet teologi. Heller ikke om å stryke lytteren med hårene, slik dagens folkekirke er blitt beskyldt for av mer konservative kristne. Tekstene på plata handler om å få folk til å vende om fra egoisme, sjalusi og ondskap, til et liv mest mulig lik det Jesus levde. Vende om til en tro, om enn ikke større enn et sennepsfrø, som gjør at vi kan bli tilgitt, og til slutt stige om bord i himmeltoget.

To Moritz er bandet fra Bryne likevel mer jordvendt enn himmelvendt. Som en påminnelse om at det nye livet i Kristus ikke starter i himmelen, men her på jorda. Et tema som også gikk igjen på John Gravdals solo-album Of Love And Death fra 2018, som for øvrig fikk Stavanger Aftenblad til å gi terningkast fem.

Ravnejakt

Et preludium, med en sår trompet og et hørbart gammelt piano, setter den musikalske rammen for historien om Moritz Rabinowitz. Selve tittellåten har en åpningssekvens, og en stemning, påfallende lik det vi har hørt på flere Leonard Cohen-sanger. Med sistnevntes berømte strofe i «The Anthem»: «There’s a crack in everything, that’s how the light gets in», passer det cohenske anliggendet dette mollstemte, men likevel ikke nedstemte, bandet, bra.

Låtskriver John Gravdal fortsetter å stjele musikalske bruddstykker fra andre artister og band. Som en sulten ravn forsyner han seg litt av Rolling Stones, litt av gamle countryhelter, litt sørstatsrock, for eksempel Lynyrd Skynyrd. Og litt av tex mex-musikik og Bruce Springsteen.

I «Scario» lyder åpningssekvensen: «I shot a man in El Paso, shot him dead, I don’t recall what it was». Åpenbart inspirert av Johnny Cashs «I Shot A Man In Reno».

Om John Gravdal stjeler litt, så gjør han det med stil - slik alle dyktige låtskrivere gjør. Med sin uttrykksfulle, tidvis desperate, vokal, trekker han dessuten dette oksespannet av ei rockegruppe gjennom grums og sand mot et lys som skimtes i horisonten.

Elektrisk og akustisk. Slitet og håpet i tekstene får rytme- og toneføge av piano, Hammond-orgel, accordion, elektriske gitarer, trommer og mandolin. Det elektriske og det akustiske går hånd i hånd.

Sistnevnte lydbilde preger «A Robin Chirps», hvor gjestevokalist Olav Larsen, kjent for blant annet plata Gospel And Drinking Songs, tilfører et litt mildere vokaluttrykk. Sangen munner ut i at kjærlighetens uransakelige veier til slutt vill føre oss igjennom de tøffe tidene.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser