Anmeldelse

Den franske filosofen René Descartes' kjente ­sitat «Jeg tenker, altså er jeg» klinger som et ekko i Kristine Næss' nyeste roman Mens jeg husker det. I alle fall gjør den det for meg, men ikke uten et ironisk lag. For hovedpersonen Ingeborg gjør ikke annet enn å tenke, tenke, tenke, og likevel synes hun å oppleve en fremmedgjøring og ­distanse til omverdenen. Det er som om hun ikke riktig lever lenger, ikke fullt og helt.

Ingeborg jobber i bemanningsbransjen, men forsøkte seg som forfatter da hun var yngre. To bøker ble det. Den siste, I fri flyt, som kom for ti år siden, er fremdeles en årsak til at Ingeborg kan stikke hodet frem i offentligheten og være forfatter. Men det Ingeborg egentlig vil, er å skrive en avhandling om Ingeborg Bachmann. Og hun vil være sammen med datteren sin, Selma, som er i ferd med å flytte til Canada. Der skal hun bo i skogen sammen med unge mennesker med rastafletter, og leve fra hånd til munn.

Ensomhet

Datterens avskjed etterlater ­Ingeborg i en tilstand av nytteløshet, utilstrekkelighet og ikke minst ensomhet. Hun oppsøker barndommen på nytt, kjenner på en lengsel, ­etter kjærlighet, etter et meningsfylt yrke, etter å være en som forsørger, en som skriver. For hvem er hun helt på egenhånd, og ikke minst, hvem ønsker hun å være? Disse spørsmålene løper gjennom romanen som en rød tråd, og sender Ingeborg inn i en spiral av hendelser som ikke nødvendigvis leder til et svar, så mye som en håndfull komiske situasjoner. Vi ler, men sårheten er aldri langt unna.

Store tanker

Men er det en ting Ingeborg mestrer, så er det å tenke. Store, vidløftige tanker; «dersom dogmer ikke inngikk i samfunnsorganiseringen. Dersom mennesket var et annet slags menneske, hva da? Hvor fleksibel er hjernen, hvor ufattelig annerledes kan prinsippene for tenkning bli?» Til det langt mer hverdagslige, som hvorvidt en sofa er laget på en møbel­fabrikk i nærheten av Göteborg – eller er den importert fra Russland?

Det er ikke alle tankene Ingeborg gjør seg som er revolusjonerende eller oppsiktsvekkende, innimellom kan de være platte og forenklede, som i hennes kritikk av olje, skjermbruk eller innvandring. Andre steder får derimot forfatteren virkelig demonstrert sin følsomhet overfor språket, som i Ingeborgs hode titt og ofte tar poetiske vendinger. Og er det kanskje ikke slik tenkning og språk langt på vei oppleves? Vi kan tenke oss til de mest fantastiske og geniale fraser eller replikker, men å ytre dem når det virkelig gjelder, eller formulere dem skriftlig, er for mange en barriere og en utfordring.

Høyt og lavt

Med vekslingen mellom det høye og det lave, assosiasjoner, brudd og ufullstendige setninger, som i en kontinuerlig ­bevissthetsstrøm, fanger Næss selve tenkningens vesen. Verdiene som synliggjør seg gjennom Ingeborgs tanke­sprang, blir grunnleggende for hvordan vi ser henne, samt hvordan hun ser seg selv. Det er ikke alltid disse to perspektivene korrelerer, og gjennom denne tvetydigheten får Næss på en smart og underfundig måte frem kontrasten ­mellom leseren og Ingeborgs blikk på verden og seg selv. Og ikke minst kontrasten mellom ­Ingeborgs blikk på seg selv og hennes manglende blikk på omverden og de hun omgås med.

Fanget

Ingeborg virker å være fanget i et descartesiansk inferno hvor en evigvarende tankestrøm er det eneste som bekrefter ­eksistensen hennes, men hun trenger selv­sagt noe mer før følelsen av nummenhet blir for påtrengende. Så kan da også bokens finale, middagen Ingeborg arrangerer, modellert etter den siste nattverd, sies å symbolisere hennes egen avskjed med seg selv, med den hun er blitt, som hun ikke lenger ønsker å være.

Mens jeg husker det er en kompleks roman­ med mange lag, som skildrer en kvinnes gryende midtlivskrise samtidig som den ­kanskje ­harselerer over den vestlige verdens hang ­etter å være i fri og kreativ flyt. For er det ikke ­nettopp Ingeborgs streben etter et kreativt liv som ­hindrer henne i å se sine medmennesker og å oppleve tilhørighet og samhold? Hadde Ingeborg vært mindre opptatt av den avdøde forfatteren ­Ingeborg Bachmann, ville hun kanskje oppnådd større grad av en annen type flyt, nemlig tilstedeværelse.