'Jeg kjenner så mange misjonærer som er mer intelligente og mindre kuede enn i denne romanen'

«Menneskene er urimelige, ulogiske og selvsentrerte. Elsk dem likevel». Dette Mor Theresa-sitatet gir anslaget til Ingrid Storholmens nye roman, Støvberar, som handler om den relativt mislykkede misjonæren Ingeborg og hennes liv som jordmor og misjonær for santalfolket i India fra 1980 og frem til vår tid.

Mor Theresas sitat går til kjernen av tematikken Storholmen berører i romanen, nemlig det uoverstigelige gapet mellom tro, idealer og drømmer og den stusselige virkeligheten man ofte ender opp med. Og mer spesifikt for misjonæren Ingeborg: Hvordan hun, et urimelig, ulogisk og selvsentrert menneske skal klare å elske sine like fordervede medmennesker, og hvordan hun skal leve videre med seg selv når hun mislykkes med oppgaven.

Selvfornektende

Det er ikke så ofte det kommer ut misjonærromaner på de store norske forlagene. Misjonærberetningene er gjerne forbeholdt de mindre, kristne forlagene, og er av varierende litterær kvalitet. Men det er ikke tvil om at det er mye godt romanstoff å hente her. I Støvberar har Storholmen kuttet ut all ytre dramatikk og holdt seg til en beskrivelse av en lite spektakulær enkeltskjebne.

Ingeborgs misjonærliv går trått. Hun er ensom, bitter, kåt og misunnelig, og heller ikke en særlig god eller elsket jordmor. Kjærligheten fra Gud skal være henne nok, men det er den ikke. Den lille hun møter av mellommenneskelig kjærlighet, ofrer hun for misjonen og kallets skyld. Støvberar blir dermed først og fremst en skildring av psykologien til et skuffet og selvfornektende menneske.

LES OGSÅ: Finnes det noe som er større enn misjonen, større enn kirken? spør Shusako Endos romanklassiker Stillhet

Språklig sjargong

Det mest påfallende ved Støvberar er hvordan Storholmen mestrer det lavkirkelige, åndelige språket: «Å tvile er ikkje å tru, som eit rapp over flanken slo vissa over Ingeborg der ho sat i klasserommet. Dei orda. Så kjende ho det, heilt tydeleg, at tvilen kvarv, han snudde seg oppetter i lufta, som ein sped spiral, så tyntest tvilen heilt ut og forsvann. Så letta ho vart; eg skal stri den gode striden».

Ofte går Ingeborgs beskrivelser over til å bli gjennomsyret kristelige og blødmefylte: «Folka i staben er nesten like forskjellige som apostlane, vaktkarane er stødige som Sebedeus-sønene Jakob og Johannes». Det er ingen god sammenligning, litterært sett, men muligens en troverdig beskrivelse av en ung norsk misjonærs tankegang på midten av 80-tallet.

En fremmed

Gjennom Ingeborgs stereotype og romantiserte fremstillinger av santalfolket avslører Storholmen hvor fremmed hovedpersonen er for kulturen hun lever i: «Santalane oppfattar ting så enkelt og vakkert alltid» eller «Kali bryt ned, knuser, men Gud skapar, i kyrkja kan vi forkynne det slik at analfabetane skjønar det. Seie til santalen at 'bongaene' vil ta deg, gjere deg vondt, men at Jesus er der for deg, du betyr noko for Han. Vi talar ikkje om karma, men om nåde. Det er verdas beste byte!»

Storholmen er ikke redd for å legge språket sitt tett opp til den kristelige misjonærsjargongen, og det gir det psykologiske portrettet av Ingeborg troverdighet. Samtidig gjør dette stilistiske valget boken uvanlig irriterende å lese. Gjennom store deler av romanen følte jeg at jeg leste et veldig deprimerende misjonsblad.

LES OGSÅ: Askese og ekstase møter anoreksi og narkomani i Maria Kjos Fonns svært gode, men ikke helt ­problemfrie «Heroin Chic»

Dinosaurmisjonæren

For det er en trist historie, dette. Ingeborg er et menneske med en svært enkel, men sterk, tro som ikke trives i India, men som samtidig blir mer og mer fremmedgjort for den norske kulturen hun kommer fra. Storholmen er god når hun beskriver endringene som de seneste 40 årene har skjedd i det norske samfunnet, og i misjonen. Misjonskulturen og teologien Ingeborg ble oppdratt til blir mer og mer utdatert, og arbeidet hun gjør mindre verdsatt. Hun blir en dinosaur som har gitt livet sitt til et kall nesten ingen lenger har tro på. Ingeborg blir den siste norske misjonæren til santalene.

Vel stereotypt

Støvberar er et fint og troverdig portrett av en menneskeskjebne. Jeg skulle likevel gjerne ha sett at romanen utvidet synsfeltet. Storholmen har ingen plikt til å representere den fulle bredden av norske misjonærskjebner i sin roman, ei heller til å være historisk helt korrekt. Men til tider synes jeg beskrivelsene av misjonsmiljøet er for stereotypt. Jeg har vanskelig for å tro at misjonskoordinatorer roper setninger som dette inn i telefonrøret når de snakker med misjonærene sine: «Gå på arbeid no, Ingeborg, det hastar! Dei ufrelste ventar, lengtar».

Det finnes utvilsomt skjebner lik Ingeborgs, og disse fortellingene er verdt å fortelle. Men Ingeborgs enkle og naive tro er så enkel og naiv at det til tider grenser mot det kjedsommelige. Det finnes heller ingen velutviklede bikarakterer som kan demme opp for hovedpersonens manglende kompleksitet.

Boken igjennom slo det meg også flere ganger: Jeg kjenner så mange misjonærer som er mer intelligente og mindre kuede, ja, rett og slett mye kulere enn Ingeborg! Og deres historier har jeg mer lyst til å lese.

---

Fakta:

---