John Coltrane: Begeistret på forhånd

I fjor kom det et «nytt» album med tenorsaksofonist John Coltrane (1926–1967), kalt Both Directions at Once, og sannelig min hatt kommer det ikke et i år også. Musikken på Blue World, spilt inn i 1964, var aldri ment som plateutgivelse, men ble i stedet gjort på bestilling fra den kanadiske regissøren og Coltrane-fan-en Gilles Groulx til bruk i filmen Le Chat dans Le Sac. Innspillingene ble dermed ikke engang loggført hos plateselskapet. Låtene er, med unntak av tittelsporet, versjoner av allerede kjent materiale, og selv tittelsporet er en dårlig skjult re-work av «Out of This World» fra Coltrane (1962). Dette er altså ikke et tapt 60-tallsalbum fra Coltranes hånd, selv om mye av dette ikke endte i filmen, heller. Det er dessuten bare fem komposisjoner på utgivelsen, ettersom man får en dobbel gjennomkjøring av vakre «Naima» og tre versjoner av «Village Blues».

Men som man kunne ha sagt på forhånd: Å utsette seg for tidenes største saksofonist og hans klassiske 60-tallskvartett, med McCoy Tyner på piano, Jimmy Garrison på bass og Elvin Jones på trommer, vil nødvendigvis medføre begeistring og indre gnistregn. Plata har klar, transparent lyd, og kvartetten er dokumentert i en løsere setting enn på det tette albumet Crescent fra tidligere samme år og før den spirituelle transformasjonen som skulle begynne med innspillingen av lovprisningsmesterverket A Love Supreme på tampen av 1964.

 

 

Maciej Obara Quartet: Polen–Norge 2-2

Forbindelseslinjene mellom norske musikere og plateselskapet ECM fortsetter å gi oss fine jazz­album. Fredag denne uka kommer Three Crowns, den andre ECM-plata til den polske altsaksofonisten Maciej Obara og hans kvartett. Halvparten av bandet er norsk: Gard Nilssen sitter ved trommesettet og Ole Morten ­Vågan er bassanker bak Maciej og pianist Dominik Wania.

Plata inneholder seks komposisjoner av Obara og to av den polske modernisten Henryk Górecki (1933–2010). Faktisk er det første gang Górecki-familien har godkjent at noen gjør improvisatoriske tolkninger av komponistens musikk, og dette kom i stand etter at Obara ble kjent med slektningene i Katowice i Sør-Polen. Det har her resultert i to særs vakre spor, basert på materiale som er skrevet med 30 års mellomrom.

De polske musikerne er prominente solister, og trommene holder seg mye til klubber og cymbaler. Men jo mer man hører på denne klartenkte jazzplata, går det også opp for en hvor fin fordeling kvartetten har innad, og også nordmennene tar front­posisjonene innimellom, i et sett som spenner fra lyriske partier til pådrag av intensitet.

 

 

Men I Trust: Soveromspop med døra åpen

«This album was mixed quietly so it sounds warmer and more natural. Be sure to turn the volume up!» heter det i beskrivelsen som følger den nye plata til kanadiske Men I Trust. Montreal-bandets tredje album våkner opp med låter i middels-til-lav BPM og et behagelig sound, fullt av DX7-synth, slap-bass, kneppende gitarer og hodevugg-fremkallende groove.

Men I Trust består av Emma, Jessy og Dragos og de gjør alt selv, til og med plateselskapspliktene. Dette, og at de spiller såkalt «drømmepop», gjør at de kan plasseres i den stadig mer omseggripende soveromspop-bevegelsen. Med millioner av streams er de vel også blant rørslas største.

Sjangeren har sine lyspunkter, men den produserer også uhyre mye kjedelig musikk, og det er ikke fritt for at Oncle Jazz med sin en time og elleve minutter lange vellyd innimellom kan havne litt ute i noe halv-forpliktende. Skal man engasjere seg i dette som popsanger eller bare ha det som bakgrunn? Det er godt å slappe av, men å hvile hodet på hånda, halvveis oppreist i senga, kan bli trettende i lengden. Likevel: Det er i tillegg til god produksjon også flotte låtøyeblikk her som sender tankene til Margo Guryan og annen lys pop-dis.

 

The Switch: Benløse fugler med saus til knea

The Switch er et band med mange forgreninger til den øvrige Oslo-scenen. Tangentist Arthur Kay Piene har for eksempel egen solokarriere gående, i tillegg til at han, som trommeslager Tore Flatjord, spiller i en haug andre konstellasjoner. Gitarist Filip Roshauw utgjør halvparten av duoen som ukentlig gir oss Jazznytts berikende fredagsblogg Now’s The Time.

Birds of Paradise følger opp Spellemannsprisvinnende The Switch Album fra 2016. Bandet besitter mye pop- og rockefaglig kompetanse, og det høres godt i alle ledd av den klassiske tilnærmingen her. Plata markerer en karrierevending mot mer synth og åpne arrangementer og mindre gitar. Det er mulig at det er plassert noen statements av noen låter først og sist for riktig å markere overgangen, på det viset at de største koringene (åpningslåta), mest funky riffene (låt 2) eller største musikalske bruddene (den mer eksperimentelle avslutningslåta) er distribuert ut slik. Personlig liker jeg det litt tålmodige midtstrekket, som starter med vakre «Moments You’ll Never Know», best. Høydepunktet «This Is Not Nothing» får ta seg litt tid og ender med rasende fine gitarsoloer og til og med forsiktige patosutbrudd fra vokalist Thomas Sagbråten.

 

Lindstrøm: Klart som dagen

Nylig anbefalte jeg Lindstrøms konsert på Troldhaugen i Bergen senere denne måneden, og nå foreligger albumet han skal framføre der, hans sjette, On A Clear Day I Can See You Forever. Lindstrøm to ganger i spalten på få uker er tett, men det ville også være helt tullete å la nytt album fra den kanskje viktigste utøveren vi har i populærmusikkfeltet i Norge for tiden passere uomtalt.

Plata bygger på bestillingsverket Lindstrøm gjorde på Henie Onstad Kunstsenter i fjor. Mye av spenningen før konserten der var knyttet til om han ville gjøre proto-danse- og disco-Lindstrøm eller om han ville komme opp med nye tilnærminger. Det siste var så absolutt tilfelle, og han viste også hvor god musiker han er.

Materialet her er spilt i virkelige takes på analoge synther og trommemaskiner, og Lindstrøm har for første gang på 15 år forlatt datamaskinprogrammering og plug-ins som base for musikken. Det har resultert i fire spor som befinner seg et sted langt forbi det man forbinder med klubbmusikk, på vei over i kunstmusikken. Men er det så nøye, dette er både vakker, uanstrengt og tilgjengelig musikk med ekko av lang melodisk tradisjon, aller flottest på sakrale «Swing Low Sweet LFO» og «As If No One Is Here».