Jan Freuchens humoristiske refleksjoner

Dette er ett av flere spørsmål som ­melder seg i kunstner Jan ­Freuchens nylig ­utgitte bokboks. Han setter sammen fragmenter fra et utall kontekster og lar dem spille sammen – bryte ihop – mellom bokpermene.

I disse morsomme og interessante billedessayene viser Freuchen at bøker er like gode utstillingsrom som gallerier og museer.

Antikkens fall

Ofte er det ­billedrestene ladet med historisk tyngde han tar for seg, som den ikoniske skulpturen av en mann i ferd med å kaste en ­diskos (ca 450 år f. Kr.), som har blitt ­stående som urbildet på den atletiske og heltemodige sportsprestasjonen. I heftet Olympia I speiler Freuchens iscenesettelse av seg selv slike antikke skulpturer, men bryter kontant med den heroiske forhistorien: Han bærer på et flettverk av tau som han ender opp med å surre seg selv inn i, før han ramler overende.

I Olympia II knytter tauene an til slangene i en ­annen ­antikk skulptur, nemlig Laokoon-­gruppen (ca 50 år f. Kr.), som viser den trojanske presten ­Laokoon og hans to sønner som kjemper med sjøormer. Skulpturen har en sentral plass i vestlig kunsthistorie, for da den ble funnet i 1506 ble verket tone­angivende for gjenoppdagelsen av antikkens estetikk i ­renessansen. Det dramatiske uttrykket og den atletiske kroppen ­inspirerte både Michel­angelo og ­Rafael. Senere ­skulle det tjene som ­utgangspunkt for kunstteoretiske diskusjoner. Både Johann Joachim Winkelmann (1717–1768) og Gotthold Ephraim Lessing (1729–1781) mente at verket balanserte perfekt mellom skjønnhet og lidelse, for den rene gru ville vært for ille uten den vakre motimpulsen.

LES OGSÅ: Håkon Bleken vil ikke skjerme oss for livets slutt.

Hul maskulinitet

Når ­Freuchen dernest sammen­ligner slangene med pretzels og ­spagetti stikker han hull på det klassiske idealets opphøyde ­status. Noe som bringer oss til kanskje den største driv­kraften i dette bok-prosjektet: humor. På en slapstick-aktig måte ­ruster Freuchen opp vår evne til å ­gruble rundt de historiske ­restene han presenterer for 
oss.

Men det er ikke bare det klassiske Freuchen går i tvekamp med. Den frie streken, lekens mest grunnleggende bestanddel, settes også opp mot rasjonell, modernistisk arkitektur i flere av heftene. I det femte ­heftet («Start­up») dekkes rasjonelle bjelker av ekspressive ­utbrudd av kruseduller, men det er ikke den ekspressive, heltemodige streken – som vi kjenner fra en kunstner som Jackson Pollock – vi presenteres for, men den ubundne, assosiative kruse­dullen som ­manifesterer vilje til lek snarere enn et martret indre.

Det humørfylte blikket på ­arkitektur tas til sitt ytterpunkt når Freuchen oppfører arkitektoniske konstruksjoner i ­italienske brødpinner (grissini). Kritikken av helter og makt konkluderes i boksens siste ­hefte, hvor ­Freuchen presenterer et ­kompendium av historiske menn som har falt, bokstavelig talt, i form av nedrevne skulpturer.

Lekens forrang

Freuchens eget kunstprosjekt Columna Transatlantica (2015), hvor han har plassert rester av antikk-lignende søyler ut i den norske naturen, ligner på remser av ­fløteskum slik den ser ut når den kommer ut av en skumsprøyte. Nok engang trekkes humor inn i bildet: det «useriøse» skaper et ståsted å se søylens autoritet fra som er friere, mer fleksibel.

Boksens høydepunkt, ­Julius Variations, baseres på en ­serie fotografier av apen Julius kledd opp som menneske påført ­lekne tegninger av hans datter. Her får kritikken av stivbeinte ­idealer og heltemodig maskulinitet sitt mest kontante motsvar. For kyndighet og myndighet ­hviler jo ofte på eksklusjonen av ­barnets, dyrets eller amatørens frie strek. Når de som ikke «kan tegne» faktisk tegner blir det ikke tatt helt ­seriøst som ­viktig kunstuttrykk. Men kanskje er det ­nettopp her, gjennom de som ikke er ­profesjonelle, at den ubundne kreativiteten ­kommer mest sannferdig til ­utrykk? Å slippe til leken, den kreative bevegelsen som ikke ivrer ­etter styrke eller autoritet, lar oss komme i berøring med en måte å være i verden på som har rom for en utvungen ­undring og frihet alle ­høyreiste søyler og menn ­gjennom ­historien er blind for.

LES OGSÅ: I Vanessa Bairds verk svermer det av øyne, slik en varm sommerkveld kan fylles av mygg.

Kunsten og boka

Freuchen løser opp ulike typer maskuline positurer basert på makt, rasjonalitet og styrke gjennom lek og villet amatørskap. Andre former for maskulinitet løftes ut av sin ensporede bane i boksens ­første hefte hvor dekk-merker etter børning på veien løftes opp fra bakken og oversettes til ­lyriske tegninger svevende i lufta.

Freuchens Black Box sier også noe viktig om forholdet mellom boka og kunsten. ­Gjennom de 15 heftene inviteres vi til å ­hoppe rundt og følge assosiasjoner på en måte som ­bryter opp bok­formatets ­sedvanlige, kronologiske organisering av ­innholdet. Boka er romlig, i den forstand at det danner seg et utall ­korrespondanser og speilinger ­gjennom heftene som skaper en rekke mulige ­ruter gjennom ­utgivelsen. Å lese Black Box er dermed mer som en ­serie ­utstillinger å regne, enn en ­fortelling som utvikler seg fra A til B.

Storslått, underholdende og interessant på alle vis.