Isabelle Allende leverer noen uforglemmelige skildringer, men vil rekke over for mye

Dette er en roman som strekker seg over mange viktige tiår i vår verdenshistorie. Den åpner i Spania i 1938 og slutter i Chile 1994. Vi begynner i Barcelona under den spanske borgerkrigen, der vi blir kjent med familien Dalmau. To brødre deltar begge i krigen, den ene som ivrig soldat, den andre som sanitetsmann. Når Guillem dør, blir det broren Victors plikt å ta med seg den gravide svigerinnen Roser og sin mor Carme ut av Spania/Catalonia.

De flykter mot Frankrike og ender i eksil i Chile, etter at de ved et mirakel får plass på skipet Winnipeg. Skipet ble skaffet til veie av den chilenske poeten Pablo Neruda, slik at mer enn to tusen katalanere endte opp i Chile. Allende legger seg svært tett på en rekke historiske hendelser, og sier i sitt etterord at disse, og de historiske personene, er virkelige. Hun vet da også hva hun snakker om. Forfatterinnen er niese av Salvador Allende som rakk å være Chiles president i nesten tre år i Chile før Augusto Pinochets militærjunta tok livet av ham i 1973.

Aktuell historie

Vi følger Victor og Roser inn i det nye livet i et nytt land på et annet kontinent, og vi får se at det som i utgangspunktet var et proformaekteskap utvikler seg til en livslang og trygg kjærlighet mellom svogeren og svigerinnen. Rosers sønn, Marcel, behandles av onkelen Victor som sin egen. Romanen er brennende aktuell, det står ikke på det: Båtflyktninger, ulidelig savn av hjemlandet og møtet mellom flyktninger og sivilbefolkning i et nytt land har blitt kjent tematikk for oss europeere de siste fem årene. Allende trekker i tillegg fram Chiles stolte demokratiske tradisjoner og raushet overfor båtflyktningene med stor glede.

Livslyst og lengsel

Drømmen om et fritt Catalonia er en rød tråd i romanen, det samme er den usvikelige kjærligheten mellom Victor og Roser, til tross for utroskapsaffærer, hver på sin kant. Livet i ytre og indre eksil er en annen rød tråd. For kan man virkelig opparbeide seg et nytt liv i et nytt land om man dyrker minnet og håpet om en tilbakevending til sitt moderland?

Allende skildrer med svært sikker hånd lysten til liv, til tross for tragiske omstendigheter, både under borgerkrigen, før eksilet, men også i flukten og de første årene i Chile. Her har ikke Victor og Roser noe annet enn hverandre. Skildringene av mørket og lidelsene paret møter, er svært gode. Små detaljer får også oppmerksomhet: Allende leverer noen uforglemmelige skildringer av høner som svinser på smågårder i Chile og sveiseblinde fylliker på kneipene.

Distansen i det store

Allikevel er det noe som ikke stemmer helt. Det er noe utvendig og kjapt over sidene mellom de få passasjene som virkelig lyser opp. Jeg vet ikke om det er fordi Allende skal rekke over så altfor mye på liten plass, det er jo tross alt 56 år som dekkes, eller fordi hun har lagt seg til en distansert stil der de store, historiske tragediene skildres nesten usentimentalt. Men noe gjør at historien liksom ikke fester seg i meg.

Kanskje er det fraværet av de språklige bildenes flertydighet, noe som ofte ledsager stor kunst? Dette betyr ikke at Allende ikke behersker å skildre mellommenneskelig varme, for det gjør hun. Faktisk gjør hun det så godt at når hun ikke gjør det, som er for det meste, så fremstår fortellingen overdrevent teknisk. Hun vil rekke over så uendelig mye: politiske dragkamper, revolusjonære grupperinger, militære operasjoner, sosietetslivet og middelklassen i Chile. Disse passasjene oppleves som for tamme til at romanen virkelig rører meg.

LES MER:

• – Heile Spanias historie handlar om den eine som sloss mot den andre. Vi deltek ikkje i verdskrigar, men vi har ein lang historie med borgarkrigar, meiner Fernando Aramburu

LES OGSÅ:

• Siste bind i Jesus-trilogi til Nobelprisvinner er ute. Har blitt kalt et av det siste tiårets rareste litterære prosjekter

---

Roman

• Over havet
• Isabel Allende
• Gyldendal

---